Vi lever i en mørk og skummel tid. Folk dør, vi er nødt til å tilbringe store deler av tida alene, og ingen vet hvor lenge dette vil vare. Flere og flere blir permittert fra jobbene sine og ender opp på Nav, og butikker og bedrifter legges ned.

Da er det viktig, for vår mentale helses del, å huske at det oppi alt dette her finnes noen små lyskilder.

Her er mine seks grunner til håp i denne mørke tida.

#1. De rette folka får fortjent annerkjennelse

Vi er vitne til en renessanse for yrker som tidligere ikke har fått den kreden de fortjener. Folk går ut på balkongene for å applaudere helsevesenet, folk takker butikkmedarbeiderne som risikerer smitte for å gi mat til dem, en del foreldre har innsett hvilken stor jobb barnehagelærere og skolelærere gjør for barna deres. Denne anerkjennelsen kommer mange, mange år for seint, men nå kommer den ihvertfall.

foto
Skolene i Trondheim er enn så lenge tomme. Mange foreldre har trolig fått en ny respekt for all den jobben lærerne gjør. Foto: Christine Schefte

Jeg håper at når alt dette er over, vil folk huske på jobben alle disse har gjort. Jeg håper og tror at vi vil fortsette å verdsette alt jobben de gjør, nå som vi ser hvor viktig den er. Så er neste skritt på vegen å gi dem lønna de fortjener. De må komme en dag, men enn så lenge er det positivt at disse yrkesgruppene har fått økt status. Måtte denne utviklingen fortsette for alltid, ære være alle samfunnskritiske arbeidere!

#2. De fleste er med på dugnaden

Selvsagt har det vært mye fokus på folk som bryter karantene, folk som reiser på hytta, folk som hamstrer dopapir, og folk som ignorerer sosial distansering. Disse menneskene har fortjent fått høre det fra mange hold, uten at det virker som om det har gått veldig inn på dem. Samtidig er det veldig viktig å huske på at de aller, aller fleste gjør sitt for denne nasjonale dugnaden.

De holder seg hjemme, når de må ut unngår de folk, hyttefarten var bortimot ikke-eksisterende nå i påsken. Bortsett fra den opprinnelige panikk-hamstringa i midten av mars, har jeg fått inntrykk av at folk tar hensyn til hverandre i handlinga også. Det at så mange mennesker er villige til å tilsidesette sine egne ønsker for det felles beste er virkelig ei kilde til håp for fremtida.

#3. Kulturnorge overlever!

Opprinnelig så det beksvart ut for norsk kulturliv. Alle arrangementer avlyst eller utsatt, biblioteker og bokbutikker stengt, museumer avlåst. Spørsmålet ble om vi kom til å ha et kulturliv å snakke om når vi kommer ut på andre sida. Men så tilpassa vi oss, sakte men sikkert, og nå er det håp for framtida også her!

foto
Nå er ikke folk lenger samla på fysiske konserter, men flokker i stedet til digitale konserter på pc-skjermen. Foto: Finn E. Våga

Musikere skapte en digital scene der de kan opptre for massevis av folk i sine egne stuer, og givergleden hos publikum har vært stor. Forfattere har lest bøkene sine opp for bibliotekene sitt publikum på facebook, og har dermed nådd ut til flere folk. Det at kulturnorge klarte å tilpasse seg så raskt i en krisesituasjon viser meg at kulturnorge vil stå i enhver storm og leve videre, sterke enn noensinne.

#4. Man kan realisere seg selv, og man kan la være

Som alle i verden vet skrev Shakespeare stykket Kong Lear da teatrene stengte på grunn av en pest. Isaac Newton fant opp Calculus da Cambridge University stengte av en pest. Det er vår verden nå. Vi har plutselig tid til å gjøre alt vi har drømt om å gjøre, men aldri hatt tid til. Nå kan vi skrive den boka, spille inn den sangen, finne opp det matematiske systemet, fordi vi er stuck hjemme og/eller permitterte. Det er vanvittig tungt å være innelåst sånn som vi er nå over lengre tid. Men kanskje er resultatet av dette teknologiske og vitenskapelige fremskritt, fantastisk kreativ kultur, eller kanskje ei gammel tante på Hinna lærer seg å spille piano, som hun har drømt om siden hun var liten. Hvem vet?

Samtidig blir jeg fylt med håp når jeg ser hvilket fokus en del folk har på sosiale medier. Det kan være usunt å bare ha fokus på alt en skal oppnå i denne tida; plutselig blir alt verre fordi en ikke klarer å gjøre alt den en skulle, ønsket, drømte om. På Twitter har jeg lest hundrevis av meldinger som adresserer dette, og maner til å holde beina på jorda. Det viktigste er ikke å skrive King Lear; det viktigste er å komme oss gjennom denne krisa. Og aksepten for at overlvelse er nok, fyller meg med håp for vår kollektive psykiske helse.

#5. Selv de rike gir til riket

I Norge har vi noen rikfolk som stadig blir rikere, selv om den gjennomsnittlige nordmann fortsatt er nettopp det; gjennomsnittlig. Noen mener det er helt greit, andre mener vi må spise de rike. Nå har de rike, i en overraskende solidarisk utvikling, plutselig begynt å dele ut fingertupper for folk flest å spise.

foto
Aker-sjef Øyvind Eriksen har bedt om halvert lønn og null bonuser ut året, som følge av koronaviruset. Han er i utgangspunktet Norges best betalte toppsjef. Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix

Noen vil påstå at når en person med 18 millioner i lønn i året halverer lønna si, så tjener han fortsatt mye mer enn han trenger, eller burde. Samtidig er det utelukkende positivt at selv disse som har gjort karrière av å ha så mye penger som mulig, på så kort tid som mulig, nå velger å ofre litt av formue og inntekt for at landet skal komme seg gjennom. Om denne solidariteten vil overleve koronaviruset, gjenstår å se, men enn så lenge gleder det meg at alle, både rike og fattige, bidrar for at samfunnet skal holde seg gående.

#6. Det er greit at verden er stor og utilgjengelig

Dette er noe av det viktigste positive å ta med seg fra denne krisa. Folk ser at de klarer seg uten massevis av flyturer, det går greit å handle lokalt, man må ikke kjøre inn til byen for å gjøre alle arbeidsoppgaver. Vi har nå mer distanse mellom folk enn vi har hatt siden internettet gjorde sitt inntog i samfunnet, og likevel får vi ting gjort.

Lærere har klart å holde skolehjulene i gang over nettet, en har klart å arbeide sammen uten å møtes ansikt til ansikt, folk har brukt mye mindre bil enn tidligere, folk har vært flinke til å vise hensyn til hverandre stort sett. Dette er bare en brøkdel av alle tingene vi har lært om oss selv og samfunnet. Alt dette er viktige ting å ta med seg når denne krisa endelig er over; alt dette er ting vi må huske på når vi kan gå tilbake på jobb.

Jeg tror disse tingene har gjort samfunnet bedre, og jeg håper at disse tingene vil bestå, også når lyset i enden av tunnelen omfavner oss, og vi skal tilbake til normalt.