Noe av det nærmeste vi har kommet dommedag siden tyskerne kom durch, für, gegen, ohne, um i forrige århundre var da vi fikk beskjed om å holde oss hjemme med Netflix og brakkesyke i mars.

Det ble for mange av oss en logistikk-messig bøtteballett, og etter av de mest livsnødvendige håndgrepene ble gjort så ble premiespørsmålet ofte «Men... Ka skjer med ferien? Guddveig! Ska vi legg ut billettan på Finn? Selg katta?»

Og som historien nå akkurat har vist, så ble sommeren 2020 av en ganske lokal art.

Så istedenfor alle disse – visstnok obligatoriske – turene våre til syden med allsang av svenske svisker og andre kulturelle vederstyggeligheter, solbrente bowlingkulemager og kritthvite legger, andefjes i retning solnedgangen for maksimal uttelling på Instagram, storbyferie med skritteller og fakkelvarme kredittkort, så kunne de fleste la passet bli liggende i denne omgang.

Og vet du hva? Det er kanskje ikke så helt spinnhakkende galt, det.

foto
Det har ikke vært stor rift om solsengene på Ayia Napa denne sommeren. Foto: Petros Karadjias / AP

Den norske utferdstrangen er dessverre en mild bekreftelse på at vi på enkelte områder kan være noen bortskjemte drittunger iblant. Det fins en slags obligatorikk i at vi på en årlig basis bør krysse landegrensene for å lade batterier, bo på hotell og maksimere likes-barometeret i sosiale medier.

Misforstå meg rett: Ferie, fri, pusterom, likes, ny badebukse og sekstimeteren på ni blank mellom innsjekkingen til gate 19b og 21a er noe jeg absolutt har oss forunt. Det jeg i større grad vil til livs, er illusjonen om at materialiteten i det hele er tyggisen på Kræsj pink-isen, selve høydepunktet.

Vi gjør, fordi vi kan. Vi kan, fordi vi har råd. Akkurat det premisset smaker det litt grønn banan av.

Mens noen av oss ble Ludo-mestere i jakten på grønne nasjoner på globusen har sommeren 2020 ellers blitt historisk med tanke på hjemlig turisme, og jeg vedder et solbrilleskille på at vi har lært minst to av følgende livsleksjoner:

  1. Norge er faktisk sykt vakkert i det rette lyset

  2. Dersom vi bruker kronasjene våre på norske næringer så gjør vi oss selv og lokalsamfunnene en stor tjeneste

  3. Sørlandsfenomenet snadderloff med biff og kinakål er temmelig oppskrytt

foto
Det kan være ganske så fint i Norge også. Bildet er fra Åfarnes i Møre og Romsdal den 22. juni. Foto: Lise Åserud

Uten å bikke over i heimstaddiktning så fins det mye romantikk å spore i norske trakter, hva både natur, infrastruktur og handlegater angår. (Selv om alt er «grævla dyrt»). Værgudene meldte kanskje overgang til FK Gråe skyer i juli, men jeg har hørt rykter om at det kan komme en skvett med regn i mer tropiske land også.

En kortreist sommer var kanskje det vi trengte, både for å holde bestanden i smittens venner nede, men også for å få et perspektiv på våre årlige reisevaner. Når det norske næringslivet får en opptur så genererer det i tur et stødigere livsgrunnlag for oss som har bosted i et postnummer som det eimer Marius-genser og ja vi elsker av.

Som igjen betyr kroner i kassen som vi kan eh... bruke på flybilletter og sånt.

Når den tid kommer...