Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

«Kampen for den politisk korrekte tilværelsen»

Meninger
KOMMENTAR: Det er ingen hemmelighet at det å lage humor er en vrien disiplin. Nå begynner det å bli åpenbart at komiserier kan være ganske lunefulle å konsumere også.

«Jeg skal nå tilstrebe å danse så kalvbeint og elegant som jeg greier over det minebelagte feltet som angår politisk korrekthet. Ønsk meg gjerne lykke til.»   Foto: Linda Winther/skjermdump

Gledelig desember, kjære frender. Sammenslåtte ord med «jul» foran raljerer mandarin-marinért over oss, og lyden av svette småbarnsforeldre med poseknekk i håndledd og gryende minus på brukskontoen kimer under gatelyktene sammen med «O’helga natt».

Fjernsynet runger i bakgrunnen mens far snapper at mor renser minstemanns kroppsåpninger for pepperkakedeig og katten Frans grisebanker pakkekalendere og julekuler etter beste evne. Og på tv-en går nye og gamle klassikere helt til de første nitti klagebrevene med #krenka ruller inn.


- Jeg sier «det går fint med meg», selv om jeg i utgangspunktet har det ganske kjipt

- Hvorfor kan vi ikke for en gang skyld slippe maskene og tørre å vise hvordan vi har det?


Jeg prater om Nissene over skog og hei som gikk på humorkanalen TV Norge. Den ble originalt gitt ut i 2011, men skulle nå gjøre et ørlite comeback for å glede gamle og nye seere. Gleden ble brått avløst av vreden, for antydninger om rasebelagte stereotypier og den slags, nei, det skulle vi ikke gløgge oss til med.

Jeg skal nå tilstrebe å danse så kalvbeint og elegant som jeg greier over det minebelagte feltet som angår politisk korrekthet.

Ønsk meg gjerne lykke til.

TV Norge fjernet julekalenderen «Nissene over skog og hei» fra DPlay etter rasismeanklager rettet mot karakteren Ernst Øyvind.   Foto: Discovery

Vel... La oss ta det positive først. At vi er på vakt, at vi engasjerer oss og at vi ytrer meninger basert på menneskehetens noe variable historikk er strengt tatt samfunnsoppgaver som vi kan gi honnør for. Og karakteren som fikk eggedosis-begeret til å flyte over er kanskje ikke en av Eckbos mest stuerene. Men la oss gjøre et tankeeksperiment: En av Eckbos mest populære figurer er fjortisen Ove som vi vel kan beregne at, til tross for hormonell tilpasningsevne på halv åtte, er lettere tilbakestående.

Hvor mange har spilt trommer på tastaturet over dette? NULL. (Så vidt meg bekjent.)


«Vi føler alle en viss uro over at tante Anne risikerer å stå på «maybe attending» til jul»

KOMMENTAR: «Vi føler alle en viss uro over at tante Anne risikerer å stå på «maybe attending» til jul».


Blackface er utdatert og dehumaniserende, men spørsmålet er om man automatisk kan trekke rasismekortet opp av lomma hver gang noen på tv sminker seg noen gradienter over sin medfødte farve. Det påfølgende dilemmaet blir da hvorvidt karakteren Ernst Øyvind ER tuftet på blackface, men da risikerer vi å havne i en semantisk sidegate som er vidåpen i begge ender.

I den ene av dem står Mads Hansen med spraytan og sin egenuttalte rettferdighetssans. Hansen tjener både kroner og klikk på sin virksomhet som urokråke og digital borgerverner, og ofte er han adekvat i sin kritikk. Akkurat i dette tilfellet smører han kanskje noen lag for mye og må i kjølvannet se det pudrete hovmodet stå for fall.



Man må iblant strekke strikken et stykke for å demonstrere et poeng, men her spretter den potensielt i fanget på de som ikke lar seg begeistre nevneverdig av hvite menn som overkompenserer og som vil determinere hva som faktisk er i kategorien blackface.

Og vel, det er muligens ikke menn med blondt hår og skandinaviske navn (Mads er derivert av danskeversjonen Mats, som igjen stammer fra bibelens Mattias) som er de mest kvalifiserte til å bedømme den slags.

En ting vi kanskje kan konkludere med, noenlunde i plenum, er at å lage humor som ikke støter én eneste sjel er tilnærmet klin umulig. Man skal ikke tråkke så langt utenfor å drive høytlesning fra shampoo-flasker før man i gitte kretser man bli kalt ord som ender på -ist eller -ofob. Og igjen, dette er en viktig diskusjon som er på vei inn i en nærmest eksistensiell målestokk.


Det er vår egen feil om vi får dåse i monitor

Kommentar: Hva forventer vi egentlig at en gruppe unge, veltrente mennesker som blir sendt til en solrik villa full av rusbrus, HD-kameraer og begjær skal finne på? Diskutere samtidslyrikk og spille Mario kart?


Vi trenger å le – men av hva? Ytringsfrihet og tynn hud på enkelte områder befinner seg i en evig battle royale. Humor er ferskvare. Ein vits e løyen éin gang, som vi sier. Tv-underholdning lagd på både norsk og utenlandsk sokkel datert rundt Y2K viser regelmessige glimt av fordums tematikk og figurer som ikke har et særlig slitesterkt datostempel, men om vi først skal etter-rasjonalisere oss tilbake i humor- og kulturhistorien finner vi garantert en endeløs spiral av «auda»-øyeblikk på strømmetjenesten Disney+ alene.

Faktum er muligens at man som tekstforfatter og løgnas må tenke smartere nå.

Komedie er på godt og vondt som annen kultur – noe treffer krysset, andre ting havner på tribunetaket. Enkelte av oss blir aggressive av frijazz, mens andre blir innbitte av stereotypiene i stuerene varianter som Modern Family. Det er himla stress å gjøre alle til lags.


Åtte harde sannheter om tatoveringer

Vi har kommet et godt stykke fra fengselsblekk, tribals og trampstamps. Faktisk så langt at nå kan til og med foreldregenerasjonen nikke anerkjennende til våre visuelle arr. Men: Helt fritt for schmertzen er det ikke.


Disse diplomatiske nakkestrykene betyr derimot ikke at vi skal søke opphold på tilbudssiden og vende kinnet til når vi ser og hører noe som skal jekke opp lattermusklene våre men istedenfor ryker et par blodkar i pannen. Nein, mein Gott. Men vi skal kanskje – og ja, kanskje – rekke komikerne som har sittet på bakerste rad et helt liv en forsonende hånd når de faktisk setter alle kluter til for å få oss til å hikste så eggløsningen dundrer og Frans gjemmer seg bak juletrefoten i forskrekkelse. Og så får fjernsyns-byråkratene jobben med å determinere hva som er kosher og hva som er ess.

Det de ønsker er nemlig å underholde oss. Ikke å støte oss.