Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Jeg hadde gått på privatskole, og kom som den nye ungen som hadde gått på en annen skole - og ikke bare en annen skole, dere, men på en privat kristen skole. Stempelet kom fort: «Hun kristne», skriver Mathilde Skarsem Thrana. 
        
            (Foto: Privat)

Jeg hadde gått på privatskole, og kom som den nye ungen som hadde gått på en annen skole - og ikke bare en annen skole, dere, men på en privat kristen skole. Stempelet kom fort: «Hun kristne», skriver Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Innlegg:

Mathilde (26): - Da jeg var 12 år ble jeg stemplet som «hu kristne» i klassen

Meninger
- Selv med alkohol i blodet kunne jeg ikke å la være å snøvle et halvhjertet forsøk på å formidle min tro og hvem Gud var for meg.

Jeg vet ikke med deg, men jeg anser det som viktig å tørre å stille de kritiske spørsmålene til sannheten vi kjenner, til vår eksistens og virkelighet. I dag tenkte jeg derfor å dele hva jeg tror er sannhet, og hvordan jeg ser verden. Ja, jeg er kristen. Og dette er litt av min historie.

Da jeg var 12 år ble jeg stemplet som «hu kristne» i klassen, og det gjorde meg egentlig ingenting. Jeg var jo det, så hva var det å sutre over? Jeg husker at jeg i 8. klasse mista ei bok på tåa til en klassekamerat, og han presterte å kalle meg «jævla kristenfitte» ut av sinne (og sikkert smerte), og jeg kunne le av det hele (etter så klart å ha sa sagt unnskyld for å ha påført ham en smerte som førte til slikt språk), men jeg tok meg sjeldent nær av å bli kalt «hun kristne» - for altså, det var jo det jeg var.


Leserinnlegg:

Randi Annette: - Press om skyhøye karakterer - skremmende spør du meg!

- Hvor bra er det å dele med hverandre hva som er bra og ikke bra karakter? Hvor kult er det å være den jenta som ber til høyere makter om å få 2 for å i det hele tatt stå?


Livet som kristen var jo befriende, deilig og godt! Ungdomsskolen for meg var en tid hvor jeg trivdes. Jeg var ikke redd for å være den jeg var og tro på det jeg trodde på, noe som kanskje er litt merkelig i en alder fra 13-15 år, men sånn var det bare. Jeg syntes Bibelen var spennende. Jeg klarte ikke å la være å prate om hvem Gud var for meg og alt han åpenbarte for meg.

«Snakker du med Gud?»
«Ja, jeg gjør det.»
Hun ser på meg, stille og med et litt skeptisk men lurt smil.
«Du syns kanskje jeg er helt gal nå?» sier jeg.
«Ja, faktisk...» sier hun og ler.
Og jeg ler også, for jeg skjønner hva hun mener.
Jeg føler meg litt gal selv av og til.

Jeg begynte på offentlig skole da jeg skulle begynne i 6. klasse. Jeg hadde gått på privatskole, og kom som den nye ungen som hadde gått på en annen skole - og ikke bare en annen skole, dere, men på en privat kristen skole. Stempelet kom fort: «Hun kristne.» Men jeg kom fra trygge omgivelser, og det å være «hun kristne» var ikke så farlig for meg.

Jeg vokste opp med en mor og en far som aldri prakket på meg religiøse lover og regler, som aldri forsøkte å manipulere meg eller fortelle meg hva jeg skulle tenke og mene, og heller aldri forsøkte å gjøre meg om til noe jeg ikke var. Men de var åpne for diskusjoner og samtaler. Jeg kunne komme til dem for å spørre om råd. Jeg kunne spørre om Bibelen, spørre om Gud, be om hjelp til ting jeg ikke forsto - og de fortalte meg om sine erfaringer og tanker rundt emnene. Og på den måten følte jeg meg trygg, sett - og ikke minst fri til å danne meg egne tanker og meninger om mine omstendigheter og om den verden jeg kjente.


Astrid (19): «Varsel om ny skadedyrsesong: Russen har inntatt dressene»

- Nå sitter generasjon prestasjon på knærne og ber dere om å stole på oss. Gi oss et trygt sted der vi sammen kan feire overgangen til voksenlivet, skriver trondheimsruss Astrid Folvik.


Min søken etter å kjenne mer av Gud og finne ut hvem Han kunne være for meg, begynte for alvor da jeg var 13 år gammel. For jeg kjente det i hele meg, uten noe form for tvil eller usikkerhet, at Gud var og er ekte. Men jeg søkte andre ting også - jeg søkte bekreftelse i vennskap, i gutter, i alkohol og fest, i utseende, i kontroll over mat og tid - for som kristen ung pike hadde jeg et håp om å tilhøre de sosiale grupper som dannet seg på skolen og i miljøet der hvor jeg vokste opp.

Men, tilfredsstillende ble det jo aldri. Selv med alkohol i blodet kunne jeg ikke å la være å snøvle et halvhjertet forsøk på å formidle min tro og hvem Gud var for meg, fordi det hjertet er fylt av taler munnen, uavhengig av hvilken tilstand du befinner deg i.

«Ja, men Gud eeeelsker deg, jooo, skjønner du ikke det?» snøvlet jeg og forsøker å feste et ufokusert, beruset blikk i øynene på min samtalepartner. «Du er såå verdifull i Guds øyne."»


Leserinnlegg:

- Kan alle sammen vise mer hensyn og tenke mindre på seg selv, vær så snill?

- Du vil ikke være den som blir påkjørt eller den sender noen i hasteambulanse til akutten på St. Olavs hospital! 


Jeg kunne rett og slett ikke la være, for noe hadde forandret meg, festet seg i meg, ja, var en del av meg. Jeg ønsket at alle skulle vite at Gud var ekte - og at Han var god!

For meg merket jeg hvordan min søken etter alt annet som verden har å by på forandret meg og gjorde meg om til en person jeg ikke lenger kjente igjen. En person som ikke lenger likte seg selv, som ikke lenger klarte å søke og tenke det beste om mennesker rundt seg - og ikke minst, som ikke lenger klarte å søke og tenke det beste om seg selv.

Jeg har alltid vært svært opptatt av å stille spørsmål og anser meg selv som svært nysgjerrig.

«Hvorfor er det sånn? Hvor kommer det fra da? Ja men, hvordan ble det slik? Hva er det egentlig det er til for

Livet mitt består i stille spørsmål og granske og analysere ting som jeg ikke forstår, og Gud har også en rolle her. Selv i mine forsøk på å motbevise Guds eksistens, mitt forsøk på å se tilbake på alt det Gud har gjort i livet mitt - ting som har preget meg, forandret meg, sjokkert meg og begeistret meg - og kalle det løgn, så har jeg ikke klart å gjøre det. For det skjedde jo. Jeg så det. Jeg var vitne.


Leserinnlegg:

Marie (19): - Det er ikke rett at alle skal få de samme utfordringene

- Eleven som sitter på bakerste rad med hetta over hodet og har falt av for lengst, og eleven som sitter fremst med hånda i været, har to ulike behov, skriver Marie Husby Valland.


Det kommer situasjoner hvor jeg føler at alt jeg kjenner til er vanskelig og overnaturlig, ja, jeg føler meg til tider gal? - men så skjer det, dette ene møtet som gjør at jeg fortsatt vet innerst i hjerterota at den Gud jeg tror på finnes. Plutselig kjenner jeg på en ekte hjertekontakt ved et møte med en Gud som møter meg der jeg er. Det er en følelse og en sikkerhet i kroppen som jeg ikke kan forklare, men som er alt jeg har lengtet etter og glemt at jeg har hatt foran meg hele tiden.

Jeg kan tvile på alt av kristendom og religion og dens rolle i samfunnet og i menneskers liv. Jeg kan tvile på kirke og dens betydning. Jeg kan tvile på predikanter, på prestenes budskap, på andre kristnes motiver og hvordan andre mennesker ser på kristne og på religiøse mennesker - ja, jeg kan tvile på meg selv og mitt egen tolkning av det jeg tror på. Jeg kan tvile på alt rundt meg - men in the end, så kommer det alltid tilbake til det jeg ikke klarer å tvile på - om jeg så forsøker, ja om jeg kniper fingre, tær og rumpeballer sammen og forsøker å tvile på det, nemlig det å tro på at Gud er ekte, på at Gud er god og på at Han elsker meg.


Leserinnlegg:

Randi Annette: - Overleppen min er skjev, men så er den det da, tenker jeg

- Selv jeg som føler meg veldig trygg på meg selv og mitt utseende, kunne jeg enkelt ha blitt påvirket dersom jeg har sett det samme hver dag.


Jeg her nemlig erfart en Gud som ser meg, som snakker til meg - både til mitt indre, men også gjennom andre mennesker. En Gud som helbreder, som elsker, som forandrer og som bryter inn i situasjoner som ser ut til å være håpløse. Og med det fundamentet gjør det meg ingenting å være «hu kristne» eller å bli kalt «kristenfitte».

Og kanskje gjør det meg til en liten gærning i samfunnets øyne. Men jeg er vant med spørsmålene. Jeg er vant med de hundre påbegynte (og ikke minst påtvingende) debattene der hvor mennesker ønsker å motbevise Gud med vitenskap og argumenter som for meg ikke forandrer noe som helst. For ja, man kan finne beviser på hvordan verden ble til, og jeg ser ikke ned på vitenskapen. Men vitenskapen har enda ikke klart å bevise at Gud ikke finnes - og jeg kan derfor ikke bli overtalt. Dessuten handler ikke min tro om beviser og logikk. Jeg tror ikke noe i verden som rører ved et hjerte kan forklares med logikk.

Det jeg finner, however, er en verden full av mennesker i stand til å elske, le, drømme og vise barmhjertighet. Mennesker i stand til å gjøre fantastisk ting. Min tro er basert på dette. På en enkel liten ting kalt kjærlighet, og mer komplisert blir det ikke.

Jeg vet ikke hva du som leser faktisk tror på og hva du tenker om din eksistens og betydning i denne verden. Men min verdi ligger i det å granske det jeg allerede vet. Tørre å stille spørsmål. Tørre å undersøke, være nysgjerrig og være villig til å åpne øynene. Jeg sier det til meg selv ofte, for min tro er ikke firkantet og jeg vet absolutt ikke alt. Men jeg tror noe. Og jeg har mine tanker om min eksistens og hvorfor jeg er her. Og det er en god følelse. En følelse jeg faktisk unner alle mennesker. En betydning og en tilhørighet. Jeg er skapt for akkurat den tiden jeg lever i. Jeg er skapt for i dag.


Leserinnlegg:

- Hvem er det egentlig som er kvalifisert til å være et forbilde for unge i dag?

- Det knyter seg i magen når en bruker sin påvirkningskraft til å henge ut et annet menneske, skriver innleggsforfatter Marthe Stoksvik.


Det er en ting vi mennesker kan gjøre og som vi etter min mening absolutt bør gjøre, og det er å søke sannhet. Og da tenker jeg ikke sannhet for meg, sannhet for deg og sannhet for de – for disse er nemlig ikke sannhet, men meninger og trosideer. Sannhet er sannhet uavhengig av hva vi tror på og om vi er enige eller uenige. Det kan nemlig bare være en eneste sannhet i verden om hvor vi kommer fra og hvorfor, og det er den jeg syns vi mennesker bør gjøre vårt ytterste for å finne.

Kanskje kan det forandre hvordan du ser deg selv? Forandre hvordan du ser mennesker og hvordan du lever livet ditt? Og kanskje sitter du der hjemme og tenker at du allerede har funnet sannhet, og er fullstendig overbevist om at det du tror på er sant.

Det er vår jobb å finne ut hva det er. Ingen andre kan fortelle deg hva du skal tro på eller hva du skal tenke om noe. Ikke foreldre, venner, forbilder, influencere, lærere, politikere, pastorer eller ledere kan fortelle deg hva du skal mene og tenke. Ingen andre enn deg selv kan fortelle deg eller finne ut hva du skal tro på. Dette betyr faktisk at du selv har ansvar for ditt eget liv og din egen tro. Hva tror du på? Har du tatt et standpunkt, og tør du å tale høyt? For ja, ingen andre enn deg selv kan bestemme dette – og derfor utfordrer jeg deg som leser til å stille deg selv det spørsmålet. Hvorfor er jeg her, og hvor kommer jeg fra? Hva er egentlig meningen bak alt dette her? Er det noe mening i det hele tatt, eller er jeg til ut av ren tilfeldighet?


Leserinnlegg:

- 25 hadde trykket «skal». 369 var interesserte. Jeg begynte å le

- «Interested» og «Maybe» - ja, for hvem vet om det vil dukke opp noe bedre?


Jeg utfordrer meg selv nå, til å tale høyt og tydelig om min tro, fordi jeg anser det som viktig at mennesker får vite. Kanskje kan min tro hjelpe andre til å finne ut mer av hva de selv tror – om det så er noe i samme retning som det jeg tror på, eller om det ender opp med å bli det stikk motsatte. Vær nysgjerrig, og tør å vær ærlig!

Jeg tror vi er skapt for å høre til.
Jeg tror vi er til for noe større enn det å leve og dø.

Jeg tror vi er skapt for å elske – og bli elsket.

Hva tror du på?