Det var en dag her jeg gikk inn på en event - der hvor jeg selv hadde trykket «interessert» for å se om noen jeg kjente skulle på denne eventen. Jeg la merke til at kun 25 stk hadde trykket skal. 369 stk var interesserte i eventen. 17 hadde ennå ikke svart.

...og jeg begynte å le litt av dette. For hva betyr det egentlig, at så mange mennesker trykker «kanskje» eller «interessert» på en event på Facebook? Jeg vet ikke med deg, men om jeg sjekker min kalender på en dato fram i tid så er det som regel en hendelse eller ikke en hendelse der som krasjer - og da kan jeg vite.

Jeg kan på ett eneste minutt gå inn og se om jeg har tilgjengelighet den dagen eller ikke, om jeg så er «interessert» i dette arrangementet som jeg så pent lyver på meg at jeg er på Facebook. Jeg tror det er litt typisk vår generasjon jeg. Vi liker å ha dørene litt åpne. Vi liker ikke å si «ja, det skal jeg» eller «nei, det skal jeg ikke.» For hva om noe bedre dukker opp? Hva om du rett og slett ikke føler for det den dagen? Da er det bedre å være «interessert» for ikke å avslå helt, men dermed også ha muligheten til å ikke møte opp.

Jeg tør å påstå at vi rett og slett er litt feige. Mangler vi rett og slett litt integritet? Og jeg snakker like mye til meg selv som jeg gjør til deg som leser.

foto
Yes, no, maybe? Foto: Skjermdump Facebook

La ditt ja være et ja, og ditt nei være et nei, har jeg lest i ei god bok. Det er dessuten veldig få som liker lunken mat. Hæ, hva mener du nå, sier du. Jeg mener at man spiser gjerne mat som enten er kald eller varm. Ei brødskive med pålegg spises gjerne kald. Gryteretten spises varm. Vi liker ikke det som er midt i mellom, gjør vi vel? Eller syns du en lunken kopp kaffe høres godt ut? Iskaffe, ja takk. Rykende varm kaffe på en høstkveld, ja takk. Lunken kopp kaffe? ... øhhh.

Men vi er lunken generasjon slik vi holder på - med å holde løftene våre «åpne» for å ha «lov» til å bryte dem. For om du sier «kanskje», så har du jo egentlig ikke lovet noe som helst. Du er fri til å ditche hele driten om du vil. Vi velger generelt, vi sier: «Det kan vi sikkert gjøre, det kan vi kanskje få til en dag...»

Hvorfor er det så vanskelig å si ja eller nei - og faktisk ha nok integritet til å stå for det du sier og gjennomføre det du lover? Er det løftet som er så vanskelig, eller er det å faktisk føle at du ved å gi ditt ja faktisk må gjøre det, og?

«Jeg ser an...» Gash, som jeg hater den vage kommentaren der. «Tar det som det kommer.» Vel, om jeg inviterer deg til et middagsselskap så trenger jeg å vite: Kommer du? Kommer du ikke? Og det er ikke for å være vrien - det er fordi jeg skal kjøpe inn mat, jeg skal dekke på bordet til deg, jeg vil vite om du aksepterer eller avslår invitasjonen. Det funker altså ikke med et «kanskje.»

foto
Hvorfor er det så vanskelig å spikre en dato og et tidspunkt? Foto: Shutterstock

«Interested» og «Maybe» - ja, for hvem vet om det vil dukke opp noe bedre? Vi tar med både matpakken - men også lommeboka i tilfelle du plutselig får lyst å kjøpe burger til lunsj istedenfor å spise de to brødskivene med salami som ligger i sekken.

Vi sier «neste uke» istedenfor «torsdag klokka 11.00.» Vi sier «en dag» istedenfor faktisk å sette seg ned å sette en dato for noe. Vi er «interessert», men vi liker å ha mulighet til å si: «Sorry. Noe annet dukka opp her. Tar det senere.»

Så når jeg da går inn på et arrangement som jeg er interessert i, sjekker datoen og innser at: huh, jeg er jo faktisk ledig den dagen.... så velger jeg likevel(!) og trykke «interested.» Vet du hvorfor? Fordi jeg liker å holde mulighetene åpne....

... fordi jeg er del av generasjon «interested» som ikke er i stand til å la mitt ja være mitt ja og mitt nei være mitt nei.

Jeg tror vi absolutt kan lære oss å la vårt ja være vårt ja, og vårt nei være vårt nei. Eller så kan vi jo bare fortsette som vi gjør og flyte rundt og drikke lunken kaffe mens vi sier at vi «ser det an», og hvor vi kanskje eller kanskje ikke dukker opp...

Innlegget ble opprinnelig publisert på innleggsforfatterens egen blogg.