Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

«Da hashtagen #ingenrefusjon dukket opp, kjente jeg på en slags optimisme», skriver Byas-kommentator og vokalist i bandet Prikkedöden Fredrik Brimsø.   Foto: Privat

#ingenrefusjon: Noe oppløftende mens teppet faller

Meninger
KOMMENTAR: I en presset situasjon som denne, har vi behov for kultur. Vi vil også trenge den når skyene letter.

Før det kommer ytringer som «Koss kan du snakka om kultur i ei tid som dette, Feden?» i kommentarfeltet, la meg innstendig presisere at folk og helse går foran kulturlivet. Langt foran, selvsagt. Og at de offentlige lenkene strammes for å begrense smittefaren er sehr gut.


Debatt:

«Sist jeg sjekka, får ingen av mine forbilder betalt»

- Jeg får meg kanskje et smekk på fingrene ved å si dette, men fåtallet av influenserne i Norge i dag er etter det jeg ser gode forbilder for den kommende generasjonen.


Koronaen treffer oss alle i varierende grad, men hvis vi tenker at liv kommer i første rekke, så havner livsgrunnlag fort på andre. Og her står det brått veldig stille i det frie kulturlivet nå som vi blir bedt om å holde teltet.

Her står jeg selv med en kalvbeint fot i hver leir. Én som skribent og én som kunstner (som det så fint heter). Bandet mitt Prikkedöden slapp album forrige uke, og vi har lagt mye tid og penger inn i blant annet vinylproduksjon og releasekonsert. Sistnevnte skulle både være en god halloys for å feire albumutgivelse, men også den økonomiske gullgåsa som skulle mildne rødfargen på bandkontoen. Sånn ble det naturligvis ikke med avlysninger og brakkesyke.


Debatt:

«Er vi flinke nok til å ta vare på hverandre mens vi fremdeles har puls?»

KOMMENTAR: Jahn Teigens død og folkets reaksjon har brakt meg styggelig nært et kritisk spørsmål: Er vi flinke nok til å ta vare på hverandre mens vi fremdeles har puls?


Dette er ment som ren kontekst, og ikke som sutring. Vi er på godt og vondt et lite band, og har dermed lavere risiko enn de som lever av å vise seg selv og sitt åndsverk på en scene.

Derfor tenner jeg lys for de som nå går glipp av turné- og festivalinntekter som skulle sørge for mat på bordet til et stykke ut på høsten.

Da hashtagen #ingenrefusjon dukket opp, kjente jeg på en slags optimisme. Så snart virus-situasjonen er i vater (hvor enn lang tid det tar), vil arrangører, spillesteder og artister sannsynligvis sette alle kluter til for å gi både publikum og seg selv den velfortjente rainchecken som de har lovet.


Kommentar:

«What? Har ikke ungen iPhone 11 ultra + og sko til tusen millioner?»

Mikromaterialismen ruller tungt om dagen, men når vi selv er bevisste rundt fasade og image, kan vi forvente at den oppvoksende slekt ikke skal være det?


Og da blir vekten av gjenoppstarten lettere dersom nevnte organisasjoner og personer ikke har hatt en inntekt på null siden mars.

Det å bedrive og formidle kunst er et privilegium, men til tross for hva port-åpnere, enkelte foreldre og jantelov-forkjempere måtte tro, så krever det et godt stykke jobb.

Og nei, skeptikere, det er ikke «baaaare kjekt». Det publikum som oftest får se og høre, enten på lerret, skjerm eller scene er resultatet av timer, dager, og kanskje måneder med arbeid – som man som utøver ikke nødvendigvis får betalt for underveis, før noen bestiller en billett eller kjøper et verk eller en t-skjorte – og som man gjerne har lagt ned noen heftige mengder dollar i studioleie og andre eksterne hjelpemidler for å få i land.

En av de harde sannhetene som gjelder for de som driver med kultur, er at man kan jobbe dag og natt i årevis og fremdeles gå i minus. En high five fra sidemannen bidrar på integriteten, men det kan fremdeles rumle i magen. Helt til de ytterst få som «breaker», plutselig bytter ut trøsykkelen med bandbil og mimrer om tiden med tolv betalende som en fordums tid med karakterbygging og helt nødvendige spadetak.


Debatt:

Mathilde (26): - De som vokser opp nå, får jeg medfølelse med

- Jeg skal ikke oppdra min egne barn der internett og sosiale medier er sentrum og fokus av alt, skriver Mathilde Skarsem Thrana.


Det er ikke det at det er en menneskerettighet å tjene husleier på kunst, eller i forlengelsen å leve av den.

For å gjøre det, trenger man det sterke grunnstoffet, levert over tid, og man må i tillegg ha noen i forsamlingen som har peiling på business. Av disse boksene sjekker de fleste sjeldent mer enn 66 prosent. Såpass kan vi være enige om.

Frilansere går en ullen tid i møte. Det gjør vi alle, uansett virke. Folkehelsen er viktigst, uten tvil. Men om vi mener det vi sier med dugnad, så er kanskje hjemmetiden en god anledning til å sjekke ut noe lokal kultur som kan oppleves fra sofaen? En bok, en låt, en performance? Den 200-lappen du betalte for den ubrukte billetten får du valuta for senere.

Jeg vil i det minste fraråde å bruke den på å hamstre dasspapir.


Debatt:

Marianne (19): - Jeg smiler tross «min forferdelige situasjon»

- Enten så blir du mislykket, ensom, isolert, en trist historie, eller så er du en stor inspirasjon og unntaket.