Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Alt handler om sunne kropper, dietter, trening og skjønnhetsidealet. Men er det egentlig 2019 som er kilden til all ondskap, spør skribent Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - Vi blir liksom aldri ferdig med kropp. Vi finner aldri en løsning som fungerer

Meninger
- Mer kropp, takk. Mindre kropp, please. Og likevel: Kropp. Kropp. Kropp.

For noen uker siden skrev jeg et innlegg som handlet om mitt eget kroppsbilde. Jeg heier på samtalen rundt dette. Det er viktige og ikke minst aktuelle tema i 2019. Dette innlegget handler også om kropp. Og denne gangen – eksponeringen av den.

Selv var jeg bare ei lita tulle da jeg fikk mine første kroppskomplekser. Det er helt rart å tenke på at det startet så tidlig, men jeg husker at jeg hadde komplekser for hendene mine. Da jeg ble eldre og begynte å få former, hatet jeg lårene mine. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule dem. De var bare alt for store. Magen stakk forresten ut og armene var runde og rare. Det var bare ikke bra, noe som helst.


Debatt:

Marianne (19): - Jeg smiler tross «min forferdelige situasjon»

- Enten så blir du mislykket, ensom, isolert, en trist historie, eller så er du en stor inspirasjon og unntaket.


Det er lett å skylde på dagens samfunn. Det er lett å skylde på influensere, på Instagram, på media og på sosiale medier generelt. Alt handler om sunne kropper, dietter, trening og skjønnhetsidealet. Men er det egentlig 2019 som er kilden til all ondskap? Er det dagens samfunn som har skapt dette her, eller lever vi faktisk med en arv som begynte lenge før noen av oss i det hele tatt ble født

Influensere har jo faktisk eksistert i alle år. De er ikke et nytt fenomen som vi har funnet på. Vi har bare gitt det et nytt navn. Vil ikke du si at Marilyn Monroe var en influenser i sin tid? Eller hvem som helst av de sentrale og kjente skikkelsene som levde og var et ansikt utad i datidens samfunn 50 år tilbake, 100 år tilbake… ? Har ikke disse skikkelsen vært med på å påvirke hvordan vi tenker om den ideelle kroppen? Det skal jo absolutt ikke skyves under teppet at «den ideale kroppen» har forandret seg mye gjennom tidene, og at den fortsatt er i bevegelse og forandring.

Så la oss nå prate om det å eksponere kroppen vår. Dette er og vil nok alltid være til debatt. Hva er greit å vise, hva er ikke greit.


Årsforbruk av dasspapir til støtte for fotballaget?

KOMMENTAR: I disse dager selger foreldre-avdelingen på fjesboka så mye kjeks, bambus-strømper og papir til bruk i det lille rommet at jeg nesten lengter etter bilder av skyer og soup du jour.


I 2019 har jeg fått inntrykk av at vi ønsker å eksponere mest mulig. Kropp er bra og vi skal være stolte av kroppene våre. Vi ønsker derfor å vise oss frem, ja, mest mulig! Se her, se hvordan jeg ser ut!

Fokuset vårt? Kroppen vår. Og sånn har det jo alltid vært, men ikke nødvendigvis på samme måte. Det var en tid hvor vi ønsket å skjule kroppene våre mest mulig. Jeg tenker på 40/50-talls store skjørt og heldekkende badedrakter, eller 1920-tallets formløse kjoler for å fjerne fokus fra feminine former og kropper. Vi har alltid hatt en tanke om hvordan vi skal eksponere kroppen vår, og det har alltid vært et fokus – være det mer eksponering av den, eller mindre eksponering av den. Det som stadig forandrer seg er jo hvordan man skal eller ikke skal eksponere. Hvor mye og hvor lite kropp skal vi vise?

Det føles litt som å balansere midt i mellom to ytterpunkter, mellom det å slippe alle hemninger for å vise alt og så klart uten skam. Og på den andre siden gjemme seg, skjule seg, gjemme kroppene mest mulig, for ikke å skape dialog eller press rundt temaet i det hele tatt.


«Slik får du perfekt hud, hår og alt»

Er det så enkelt som et kosttilskudd i rosa innpakning til 399 kroner i måneden?


MER KROPP, takk. MINDRE KROPP, please.

Og likevel: Kropp. Kropp. Kropp.

Vi blir liksom aldri ferdig med kropp. Vi finner aldri en løsning som fungerer.

Og hva er det egentlig som er mest skadelig for psyken? Hvordan fungerte sammenligning og kroppspress da alt skulle dekkes til og gjemmes? Fordelen her må jo ha vært at sammenligningen ikke ble like lett tilgjengelig. For da de gjemte kroppene så man kanskje heller ikke hva idealet skulle være, og da heller ikke hvordan deres egen kropp levde opp – eller ikke levde opp – til dette. For kunne de sammenligne og skape kroppspress når kroppene ikke ble eksponert?

Men hva da med friheten? Hva da med å prise mangfoldet av alle kropper? Hva med å lære at vi alle er ulike, at det er normen og at det er sånn det skal være? Hvis all kropp er bra kropp, og mangfold og kompleksitet er viktig og reelt, skal vi ikke da kunne se dem for å kunne prise dem? Se disse bra kroppene, se ulikheten, mangfoldet og kompleksiteten av dem?


Debatt:

Teknologiske «nyvinninger» som er (litt) oppskrytte

Det meste som dreier seg om teknologi skal gjøre livet vårt enklere. Men bedre? Ikke nødvendigvis...


I dag skal vi kanskje prise og fremme alle kropper – ja, gjerne så mye som overhode mulig. Og ja, vi skal være modige mens vi holder på! Vi skal vise frem strekkmerkene våre, dobbelthaka og alt som er normalt og «feil», og gjerne motstridende i forhold til idealet. Du blir elsket for at du tør, men du blir óg hatet. Du blir hatet, men du blir elsket, for noen heier på idealkroppen og andre heier på mangfoldet. Altså, hæ.

Vi kan ikke vinne dette her. Vi kan aldri løse problemet «kropp». Vi kan stå i stormene, skrike høyt, være feminister, sitte passivt på sidelinjen og se på eller legge ut bilder av kropp og skrive lange tekster om hvor viktig det er å elske egen kropp. Men det er vanskelig å komme videre, for går vi ikke bare i sirkel da? Kommer vi egentlig noen vei?

Jeg vet ikke, faktisk. Og jeg vet ikke lengre hva jeg mener og hva som er mest skadelig for oss. For hvordan kan vi egentlig vite det? Vi har jo hatt en idé om dette i mange år og på ulike måter, og fortsatt vokser unge mennesker opp til å mislike kroppene sine fordi de ikke lever opp til det man tror de skal være. Så hva gjør vi? Vise mer kropp? Vise mindre kropp? Eksponere? Gjemme bort?

Jeg aner ikke. Men jeg vet en ting, og det er at jeg er lei. Jeg er lei av fokuset på kropp. Og ironisk nok skriver jeg dette innlegget som handler om nettopp det. Kropp. Som om vi trenger flere kronikker på dette, liksom.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.