Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Jeg kjemper i mot en travel hverdag som stjeler tiden min og som bestemmer hvordan jeg skal leve livet mitt. Og jeg har til tider latt det sluke meg, skriver skribent Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Mathilde (26): - Går det an, av og til, å velge venner over «burde og skulle»?

Meninger
- Før var det lett å finne på ting, uten å skrive det ned i kalender og avtale dager i forveien. Er det sånn voksenlivet er?

Jeg erfarer ofte at jeg blir skvist inn i mellom travle avtaler når jeg skal møte folk. "Jeg har tid i mellom da og da". "Jeg kan tirsdag klokka 14.00-16.00 om to uker".

Jeg er litt sånn selv, jeg. Skviser avtalene inn i mellom der hvor det passer, fordi hverdagen er så travel. Den bare kommer og går i en rasende fart, og timeplanen hoper seg på mystisk vis opp. Og jeg må faktisk av og til stoppe meg selv litt, og minne meg på viktigheten av det å møte mennesker med øyekontakt, med stillhet – og ikke minst, med tid. Jeg tror mange av oss kunne hatt godt av å gi andre mennesker mer tid.


«Slik får du perfekt hud, hår og alt»

Er det så enkelt som et kosttilskudd i rosa innpakning til 399 kroner i måneden?


Har du hørt historien om søstrene Marta og Maria og da de skulle få besøk av en viktig gjest? Jeg tenker ofte på den historien. Jeg bruker den, knytter den opp mot meg selv og mitt eget liv. Hvorfor? Hva er det man kan lære av den historien?

For deg som ikke aner hva jeg prater om, så skal jeg fortelle deg om disse søstrene nå, og vise deg hva jeg tar med meg fra denne. Du har kanskje skjønt at det som kommer nå er en bibelfortelling, men slapp av! Jeg skal ikke prakke på deg troa mi. Det jeg skal prakke på deg, derimot, er en god verdi som jeg personlig tror er verdifull i dagens samfunn, og som vi alle kan huske på i møte med andre mennesker.

Marta og Maria hadde invitert med seg Jesus hjem til huset sitt en dag han var i landsbyen deres. Da kan kom inn i huset satte den yngste søsteren Maria seg ned ved Jesu´ føtter for å lytte til det han hadde å si, og valgte å bruke tiden sin sammen med ham som gjest. Marta, derimot, brukte tiden sin på å rydde og stelle i huset, og forberede maten. Marta ble deretter irritert på sin søster for at hun valgte å la være å hjelpe til og heller sitte sånn og ”late seg”. Men da Marta kritiserte søsteren sin angående dette, fikk hun høre fra Jesus selv hvor viktig det faktisk var å være som Maria – lytte og bruke tid med ham, ikke stresse med alt det viktige som ”burde” ha vært gjort. Han var jo tross alt der for å være sammen med dem.


Debatt:

Teknologiske «nyvinninger» som er (litt) oppskrytte

Det meste som dreier seg om teknologi skal gjøre livet vårt enklere. Men bedre? Ikke nødvendigvis...


Hvilken av disse to søstrene relaterer du mest med? Jeg personlig – om jeg skal være helt ærlig med deg – relaterer mer med den praktiske, pliktoppfyllende Marta enn med Maria. Jeg er en person som skriver lister, rydder, organiserer og forbereder ting som kommer. Forskjellen på søstrene er enkel. For tross at begge fokuserte på gjesten og på hvordan å få ham til å føle seg velkommen, var strategien ulik. Den ene fokuserte på praktiske gjøremål, og den andre på relasjonen og dialogen.

Jeg tør å påstå at mange av oss i dagens travle samfunn er som den praktiske Marta. Vi er praktiske, flinke, får ting gjort og ”rekker alt” med litt grundig planlegging. Litt sånn, møtes i mellom da og da, plotte inn i kalenderen der det er ledige hullrom. Personlig skulle jeg ønske jeg var mer som Maria i denne historien. Mer opptatt av stillheten og øyeblikket, og mindre opptatt av omstendighetene.

Har du noen gang opplevd å bruke tid med mennesker hvor du i flere timer blir sittende å prate, og timene bare flyr? Jeg hadde faktisk en sånn kveld for ikke lenge siden, da jeg og to av mine beste venninner spiste kveldsmat sammen. Klokka var langt over midnatt (og på en helt vanlig ukedag), da de til slutt fant ut at de måtte komme seg avgårde. For tiden sammen hadde vært så fin. Ingen distraksjoner fra telefoner, ingen avtaler etterpå som vi måtte prioritere eller rushe til. Kvelden var satt av til hverandre, og vi satt ved hverandres føtter og deltok i hverandres liv gjennom gode dialoger og skikkelig nær, ekte hjertekontakt.


Stine (29): - Av alle mennesker det er synd på i dag, er ikke vi single blant dem

- Det brenner tydeligvis på dass, og alle andre enn oss selv er stressa.


Går det faktisk an – av og til – å la oppvasken stå? Går det faktisk an – av og til – å stå over det rutinebaserte for å i stedet bruke tid med den vennen du ikke har sett på flere uker? Går det an, av og til, å prioritere og velge relasjonen over ”burde og skulle”? For jeg selv har ganger der jeg har ting jeg ”burde” gjøre, men hvor jeg kanskje kan stoppe opp og kjenne etter: hva er det som er viktigst å prioritere, akkurat nå? Noen ganger er det jobb. Noen ganger er det ting som faktisk må gjøres. Men andre ganger, og jeg vil påstå at dette gjelder de fleste ganger, så er det menneskene vi møter. Relasjonene i livet vårt. Dialogene og tiden vi bruker sammen. For vi mennesker er skapt som flokkdyr. Jeg tror at vi mennesker er ment til å leve i fellesskap med hverandre, at ingen er kalt til å være isolert fra samfunnet. Jeg tror derfor at vi alle kan lære å være som Maria. Vi kan gi oss selv – og andre - tid til å sette oss ned og være stille i hverandres fellesskap.

Da jeg var yngre var det så lett å være impulsiv, lett å bare finne på ting uten å måtte skrive det ned i kalender og avtale i flere dager eller uker i forveien. Er det liksom voksenlivet som er sånn? Er det virkelig sånn vi vil ha det? Jeg skulle ønske jeg var mer som Maria – at jeg klarte å slippe alt jeg hadde i hendene og sitte stille i dialog med en venn, uten å kjenne på stress eller på alt jeg ”burde gjøre”.


Debatt:

Even (25): - Hvorfor får ikke mannlige klimaforkjempere like mye tyn som Greta?

- Hvor var Erna Solberg da Martin Ødegaard valgte fotballen, eller da tvillingene Markus og Martinus slo gjennom i MGP Junior?


Jeg kjemper i mot en travel hverdag som stjeler tiden min og som bestemmer hvordan jeg skal leve livet mitt. Og jeg har til tider latt det sluke meg. Jeg bruker til tider opp egen energi på ting som jeg rett og slett har glemt om noen måneder. Ting som bare forsvinner i mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag, sånn på repeat.

Men tror ikke du også, at den dagen du ligger gammel og grå i en sykeseng, klar for å si farvel, at det du husker og tenker tilbake på er alt annet enn ”skulle, burde”? At det du faktisk minnes er menneskene i livet og de gode minnene med dem?

… du ligger vel ikke der og tenker tilbake på oppvasken du ikke tok, eller den ene spinningtimen du ditcha forrige uka da venninna di ønsket litt kvalitetstid med deg?

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.