Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Jeg tror at jeg er så tykkhudet at jeg kan se på hva jeg vil uten å bli påvirket, skriver Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - Jeg har alltid tenkt at jeg ikke blir påvirket av det jeg ser eller hører. Vel, der fikk jeg meg en lærepenge

Meninger
- Jeg slang meg på podkast-trenden. Og så kom de episodene som messa med psyken min og skremte meg.

Jeg har flere ganger blitt advart mot å fylle meg med ting som ikke er oppbyggende for meg. Og da snakker jeg ikke om havregrynsgrøt versus pizza (der er jeg for så vidt tilhenger av begge). Jeg snakker om hva man fyller seg med av det man ser og hører. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke egentlig blir veldig påvirket av det jeg ser eller hører på. Jeg bare ser. Jeg bare hører. Og så er det liksom over.

Vel, der fikk jeg meg faktisk en liten lærepenge, for å si det sånn! Etter å ha slengt meg på podkast-trenden (litt sent, but still), så har jeg funnet en podkast som jeg hører veldig mye på. Jeg starta fra begynnelsen, og er nå av dem som venter spent på ny episode hver uke. Denne podkasten heter Truecrimepodden! En podkast som handler om ekte drap og kriminalsaker («…som kan være støtende for enkelte», som hun sier selv).


«Å lese kommentarfelt er omtrent like genialt som å tåle Google hver gang du kjenner en form for innbilt skavank»

KOMMENTAR: Om evolusjonen stadig gir oss tynnere hud, er det bare et tidsspørsmål før elever i grunnskolen har en dobbeltime med «krenk» før O-fag og Heimstadlære.


Fy søren, så spennende det var. De første episodene gikk fint. Så var det noen episoder hvor jeg hulka og gråt fordi historiene var så grusomme og stygge. Og så kom de episodene da … De episodene som messa med psyken min og skremte meg. Jeg tok meg selv i å skvette av hver en lyd jeg hørte om jeg for eksempel gikk alene fra butikken. Jeg mistenkte hver eneste fremmed jeg så for å være øksemorder eller voldtektsmann eller seriemorder.

Det var rett og slett ikke bra. Jeg husker spesielt at jeg skulle gå hjem fra busstoppet en gang, midt på lyse dagen, og det raslet i et blad. Det gikk fysisk kaldt gjennom hele kroppen min, og jeg tenkte, nå dør jeg, fordi jeg så for meg at en mann med øks sto og ventet på meg … altså, hallo!

Daniel, mannen min, måtte sette ned foten (med litt latter i stemmen), og si at «nå må du ta en pause fra den podden».

Det gjorde jeg. Jeg tok en måneds pause og hørte på morsomme ting i stedet. Fylte meg med fredfulle ting som fikk meg til å le. Og vet du, det var helt nødvendig! Ok, så er kanskje ikke du som meg og blir lettskremt av en podkast slik jeg ble. (Men til mitt forsvar så trodde jeg faktisk at jeg skulle tåle såpass, jeg som ofte fniser av skrekkfilmer).

Men jeg tror det rett og slett handlet om mengden av innhold som jeg tok innover meg, og at jeg fylte dagene med fortellinger som var grusomme, og i store mengder av dagen. Du blir hva du spiser, liksom. Og jeg ble fylt av en uro og en frykt som gjorde at jeg måtte roe ned på kriminalsakene jeg hørte på!


Debatt:

Mathilde (26): - Det har nesten blitt litt humor å si det, at man liksom er «blakke» uka etter lønning

- Vi fniser av det, for vi syns det er gøy, ja, litt søtt til og med, at vi kaster bort penger på ting vi ikke trenger.


Jeg må innrømme at jeg er og har vært en smule naiv når jeg tror at jeg er så tykkhudet at jeg kan se på hva jeg vil uten å bli påvirket. «Pass på hva du fyller deg med, Mathilde», sier de. «Ja da, ja da», sier jeg. Og likevel sitter jeg der og ser på Kardashians og Bloggerne for så å se meg skuffa i speilet over at jeg ikke ser ut som dem eller kjeder meg fordi livet mitt ikke er like «spennende» som deres. Og jeg hører truecrimepodden og mistenker hver ukjente fremmed for å være en kriminell eller øksemorder. Eller jeg fyrer meg og skriver et langt innlegg fordi jeg blir forbanna av noe et par influensere prata om i en podkast. Ja, så blir jeg altså påvirket av det jeg ser og hører på. Og dette er jo noe å ta tak i, eller hva?

Hva fyller du deg med om dagene, og tenker du egentlig over det? Eller er du litt som meg, som bare passivt ser og hører uten helt å tenke over hva det gjør med deg? Hva hører du på? Hva ser du på? Og ikke minst, hvilke mennesker er det som får lov å ta plass i livet ditt og fylle deg? Kanskje tenker du at du ikke blir påvirket av noe, og at du kan se og høre hva som helst uten å bli prega. Men har du tenkt over at inntrykk kan sette seg i deg rent passivt? At du kan få tanker og ideer planta i deg som du ikke i utgangspunktet hadde, og som du ikke egentlig har tatt stilling til?

Jeg vet det er en klisjé å si det, men jeg tror det er noe sant i det likevel. Nemlig at man blir slik de man omgås. Sitter du for eksempel på pauserommet på jobb og lytter til gossip, uten å ta del i eller ta stilling til det som blir sagt? Kanskje nikker du bare med, ler litt, smiler. Kanskje er du til og med med på det selv? Det er jo bare jobbsnakk. Det er jo bare noe å prate om for å få tiden til å gå.


Ti ting som irriterer

Det er en del som skal klaffe for at vi alle skal kunne eksistere i harmoni under samme måne og sol, men så kan vi Homo sapiens ergre hverandre gule og blå iblant.


Men har du egentlig tenkt over om denne type prat er noe du ønsker å fylle deg med? Har du tenkt over om du ønsker å være et menneske som sitter sånn og klager over dine pasienter eller ler av dine kollegaer, uansett hvor ufarlig det kan føles? For hva er det da som stopper deg fra å fortsette denne type prat når du møter venner, familie, fremmede?

Og vipps, så er du en som sitter og prater gossip daglig. Vipps, så er du sånn.

… og det ville du jo ikke egentlig. Du er jo ikke sånn. Ikke egentlig.

Men du tok del i det og det ble en del av deg.

Wupps.

Kanskje påvirkes du like mye av menneskene i livet ditt som du gjør av det du hører og ser på – og som du ikke tenker over. Formes vi ikke hele tiden? Vokser vi ikke stadig, utvikler oss, lærer og oppfatter? Og er det ikke noe sannhet i det at man blir mer og mer lik de menneskene man omgås?

Plutselig er du en gossip-er. Plutselig mener du noe du aldri trodde du skulle ment, bare fordi du har pratet med det samme menneske om dette i flere uker, uten egentlig å tenke over hva du selv tenker og mener om saken.


Instagram skjuler likes: «Hvor ille må det bli før vi gjør noe selv?»

KOMMENTAR: Instagram ønsker å beskytte oss mot vår egen skjøre selvfølelse. Men til syvende og sist er det innvendig at forandringen må skje.


Det finnes valg rundt hver en sving i det livet vi lever i dag. Du velger hvilke mennesker du skal ha i livet ditt. Du velger hvilken musikk du skal høre på, hva du skal se på tv, hvilke bøker du skal lese. Du velger selv hva du skal tro på og hva du skal mene. Du velger mye selv. Og du velger hva du skal si og ikke si. Til og med hva du skal tenke mye eller lite på.

Velger du da også hva du fyller deg med, eller sitter du passivt og lar ting fylle deg? For jeg tror nemlig det er mange av oss som gjør det. Vi bare sitter, vi bare går. Vi bare spiser det vi får av informasjon, uten å granske eller stille spørsmål eller stoppe opp og tenke: Er dette egentlig noe jeg ønsker å fylle meg med? Er dette tanker og verdier som stemmer overens med mine verdier og med den jeg ønsker å være?

For min del? Nei. Jeg ønsker ikke å være livredd for mennesker og mistenke folk for å være mordere, fordi jeg fyller meg med en podkast som opptar hele hue mitt i perioder. Jeg ønsker ikke passivt å sitte og ta del i gossip på et pauserom på jobb. Jeg ønsker ikke å omgås mennesker som stadig baksnakker naboen sin eller som kommer med spydige kommentarer. For sannheten er at jeg er påvirkelig. Og jeg blir det jeg fyller meg med.

Da vil jeg heller stoppe opp og spørre meg: hva skal jeg la fylle meg i dag? … eller enda bedre: hva skal jeg selv fylle meg med i dag?

Hvilke tanker, hvilken musikk, hvilke ideer, hvilke mennesker …?

Det er du som tar valgene for ditt eget liv, og du det er du som bestemmer!

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.


Debattinnlegg:

Sara (29): - Vi hadde gitt bort livmor, eggstokker og kastrert oss for å slippe dette, om det hadde vært så enkelt

- Å fjerne livmor er dessverre ikke en fiks for endometriose. Har du først fått den, er den nådeløs, skriver innleggsforfatter Sara (29) fra Trondheim.