Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Jeg er dritstolt. Jeg blir ofte fornærma og tar meg ofte nær av ting, innrømmer Mathilde Skarsem Thrana. 

Debatt:

Mathilde (26): - Generasjon 2019 er like mye generasjon fornærma, som generasjon prestasjon

Meninger
- Det er sunt å bli litt latterliggjort. Det er sunt å bli erta litt. Vi tåler det, faktisk, skriver Mathilde Skarsem Thrana i dette innlegget.

Jeg husker kjempegodt da jeg først begynte å høre på podkast. Jeg fikk en podkast anbefalt av søskenbarnet mitt og bestemte meg for å prøve.

Vet du hva som skjedde?

Jeg ble fornærma. Jeg ble sykt fornærma, faktisk. Jeg kjente at det som ble sagt føltes krenkende. Jeg ble sur. Jeg ble forbanna.


Debatt:

Leon (21): - Hvorfor har vi ikke buss for en tier under festivalsommeren?

- Det hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse for alle oss som elsker å arbeide frivillig eller delta på festival, skriver Leon Bafondoko.


Og så? Hva skjedde så?

Det myknet. Jeg ble vant til humoren. Jeg ble vant til spøken. Jeg klarte å høre på uten å la det gå inn på meg, uten å ta det personlig. For de snakket jo ikke om meg. De snakket ikke til meg. De var faktisk ikke ute etter å ta noen. De var ikke ute etter å ta meg. De ville at jeg, som lytter, skulle le og ufarliggjøre litt.

Og snart klarte jeg å le.

Snart klarte jeg til og med å le av de stereotypiene de malte som faktisk stemte og som var tåpelige og som jeg kjente meg igjen i.

Og så ble jeg bevisst på noe. Jeg begynte å skjønne at dette gjorde meg godt. Det gjorde meg godt å bli litt fornærma. Det gjorde meg godt å bli litt utfordra. Det gjorde meg godt at noen rista litt i stoltheten min. Jeg tror nemlig at det er sunt å bli litt fornærma. Det er sunt å bli latterliggjort litt. Det er sunt å bli erta litt. Vi tåler det, faktisk. Vi tåler mer enn vi er klar over. Hvorfor? Det bryter ned stoltheten vår. Avslører den, slik at vi faktisk kan kvitte oss med den.


Instagram skjuler likes: «Hvor ille må det bli før vi gjør noe selv?»

KOMMENTAR: Instagram ønsker å beskytte oss mot vår egen skjøre selvfølelse. Men til syvende og sist er det innvendig at forandringen må skje.


Det å være kristen er jo for eksempel et av tidenes target å bli erta for. Vi elsker å erte kristne, vi elsker å legge på sørlandsdialekt og snakke om korset rundt halsen som dingler mellom puppa og om at vi drikker solo og saft på fest og sier søren og helledussn i stedet for å banne. Kristne er lette å gjøre narr av, og så sitter jeg og hører pod og kjenner at stoltheten min blir rista litt.

Og at det er sunt og godt.

Fy søren så bra det er!

Jeg erfarer at det å bli gjort narr av utfordrer meg som individ og gjør noe med min stolthet. Jeg tror nemlig at det å bli fornærma er et tydelig tegn på at du er stolt. Litt sånn, «JEG ER IKKE STOLT, hvordan vååååger du å anklage meg for det?»
Hate to break it to ya, men da er du faktisk stolt. Det handler om at man stadig føler for å rettferdiggjøre seg selv. Du setter seg selv høyt der oppe, som om du har noe der å gjøre liksom. Slapp av, det går fint. Det er ikke krise at noen fniser litt av det du sa, vet du.


Innlegg:

Mathilde (26): - Hverdagsjenta i Trondheim finnes. Det er bare at hverdagsjenta ikke frontes på VG

- Det er ikke normalt å gå ut å spise hver eneste dag og le av at man «ikke kan å lage mat» i en alder av 24 år, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana


Jeg tror, helt seriøst, at generasjon 2019 er like mye generasjon fornærma som generasjon prestasjon. Vi har laget oss et samfunn hvor hver minste lille kommentar blir til noe stort, hvor vi føler oss «truffet» av ting som aldri var ment som en subjektiv og personlig anklage mot noen. Og til og med de gangene noen kommer med konstruktiv kritikk tar vi det som en anklage og går i forsvar. For ja, hallo, angrep er beste forsvar, right?

Jeg tør å påstå at mange av oss er mye stoltere og tar oss mye mer nær av ting enn vi tør innrømme for oss selv og andre. Men jeg kan begynne: Jeg er dritstolt. Jeg blir ofte fornærma og tar meg ofte nær av ting. Jeg blir sur om jeg blir misforstått og irriterer meg over at folk prater om meg bak ryggen min når jeg ikke kan være der og rettferdiggjøre meg selv. Og det irriterer meg at jeg er stolt, for det betyr at jeg har en svakhet. Og jepp, der har du det: Enda et tegn på stolthet. Det å føle for å være best. Det å ikke ønske å vise at man er svak. Føle for å prestere. Føle for å stå høyt oppe og se ned. Jeg skal innrømme at jeg faktisk tar meg selv alt for høytidelig, og at jeg trenger en stor dose ydmykhet. Stolthet er min største svakhet, men jeg tror absolutt at det å avsløre er å komme et stort skritt nærmere frihet fra dette.

Heldigvis finnes det medisiner for det meste i dag, og da også for stolthet. Og hva er stolthetens medisin? Hva er beste våpen for å kvitte seg med stolthet?

Ydmykhet! Og som en av mine forbilder sier det så pent: «Humility is not thinking less of yourself, it is thinking about yourself less» – Kris Vallotton. (Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men å tenke mindre deg selv!)

Og dette tror jeg er den beste selvpleie. Og for å kunne tenke mindre på deg selv, tror jeg faktisk du må starte med å bekrefte deg selv. Jeg tror du må begynne med deg selv, likevel, for å kunne gi slipp på egoet. Det handler om å finne ut hvem du er og kjenne at du bekrefter deg selv, i stedet for å søke bekreftelse hos alt og alle rundt deg. Jeg tror nemlig at stolthet kommer av at man hele tiden forsøker å skape og danne et bilde av seg selv som noe viktig og høytidelig, fordi dette vil kunne gjøre at mennesker rundt respekterer deg. Men man kan ikke stå stødig og være trygg i seg selv om dette dannes ut i fra hvordan andre mennesker ser deg og dømmer deg. Da går det gærent vet du.


Debatt:

Mathilde (26): - Hvis ekteskap er så sabla tøft, hvorfor skal vi gidde å gifte oss da, egentlig?

- Kanskje er det mange gifte som rister på hodet og tenker at jeg er ung, naiv og «bare har vært gift i fire år», skriver Mathilde Skarsem Thrana.


For å kvitte deg med stolthet må du jobbe med å kjenne deg selv og vite at du er den du er, uavhengig av hvordan andre velger å beskrive eller definere deg. Og da må du slutte å være så selvsentrert. Slutte å være så himla opptatt av hvordan andre ser deg, hele tiden. For hvis du stadig tenker på hvordan du blir fremma og hvordan andre leser deg, da fokuserer du faktisk kun på deg selv og på hvordan du ønsker at andre skal se deg og beskrive deg. Og dette, kjære venner, er oppskrift på det å bli stolt.

Jeg tror det er viktig å ha mot til å kunne gjøre litt narr av seg selv, og ja, kanskje la andre tørre å gjøre litt narr av deg. Jeg tror det er viktig å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Ingen av oss er egentlig høytidelige nok til ikke å bli gjort narr av, spør du meg. Og da mener jeg ikke at vi skal peke og erte og være stygge mot hverandre, forstå meg rett. Jeg tror det handler om å klare å se humoren i det rundt oss og humoren i oss selv, i oss som skrøpelige og klønete mennesker som av og til driter oss ut og andre ganger klarer store ting. For ja, du kan faktisk fortsett verdsette deg selv og elske deg selv uten å være ego. De er to helt ulike ting.


Debatt:

Mathilde (26): - Er det så himla viktig? Er det farlig med litt valker på magen?

- Hvorfor lar vi dette med kropp og vekt terrorisere oss, som om det er verdens undergang med de 2-3 kiloene ekstra?


Jeg tror fortsatt vi har en liten vei å gå når det kommer til det å ha toleranse for det å bli litt krenka og fornærma og utfordra på våre egne meninger og tanker om ting. Jeg selv har en lang vei å gå, og. Jeg lever fint etter det at angrep er beste forsvar, uansett hvor idiotisk det faktisk er. Det er stoltheten min det, skjønner du. Den lever sitt eget liv noen ganger.

Og det er der vi kan starte, tror jeg. Med oss selv. Avsløre svakheten i oss og velge å se forbi den. Velge å si, det der gidder jeg ikke. Vi kan starte med å le litt av oss selv og vise at vi tåler det!

Det gjør faktisk ingenting om andre mennesker tenker om deg ting som ikke er sant. Ja, det er litt kjipt. Ja, det bryter ned din karakter i andres øyne. Ja, du føler deg tråkket litt på. Ja, det tråkker på stoltheten din. Men for min del, så kan mennesker mer enn gjerne få tråkke på stoltheten min. Hæ? Jo, for all del. Tråkk på den. Knus den under føttene. For jeg vil faktisk ikke ha den i livet mitt. Jeg vil ikke være stolt. (Er det noen av oss som egentlig ønsker det, liksom?)

Og ja.

… bare så du vet det, så blir jeg sikkert fornærma om du kritiserer meg nå. Og det tåler jeg.

Kanskje.

Vel, vi får se.

Men vi kan være enige om at jeg har godt av det!

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.