Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Hvorfor er vi redde for å fremstå sårbare?, spør Mathilde Skarsem Thrana. 
        
            (Foto: Privat)

Hvorfor er vi redde for å fremstå sårbare?, spør Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Innlegg:

Mathilde (26): - Det er lov å innrømme at du ikke har det bra

Meninger
- Kanskje har jeg ordentlig godt av å bli latterliggjort litt. Bli erta litt. Dytta litt i. Utfordra litt. Litt fornærma. Litt irritert. Litt krenka, skriver Mathilde Skarsem Thrana i dette debattinnlegget.

Jeg syns det er vanskelig å være sårbar. Jeg liker ikke at folk ser meg gråte eller at noen gjennomskuer meg om en kommentar går innpå meg. I løpet av årene har jeg bygget meg en forsvarsmur – en som passer på så ingen som ikke er velkommen skal få komme inn.

Men det har kommet til et punkt hvor jeg kjenner at nok er nok, og jeg innser at det ikke er dette jeg vil. For jeg vet egentlig, innerst inne, at det å være sårbar ikke er svakhet. Sårbarhet er faktisk det stikk motsatte: det er en styrke.

Hvis folk spør meg om de såra meg, så rister jeg gjerne på hodet, smiler og sier: «Nei da, herlighet». Og så går jeg hjem med klump i magen og tårer i øynene.

Hvorfor? Redd for å fremstå som sårbar? Redd for å fremstå som svak? Redd for å bli sett på som dramaqueen, overfølsom og slitsom?


10 myter om hår:

- Ja, man kan faktisk stresse på seg grått hår

Vokser håret fortere om man klipper det ofte? Og kan man egentlig stresse på seg grått hår?


Jeg har kanskje et tankesett som sier meg, takket være min usle stolthet, at jeg skal fremstå som så himla sterk, stabil og i kontroll hele tiden, selv når jeg ikke er det. Det er som om jeg liksom skal opprettholde en slags fasade, men hva slags fasade er det egentlig? Hva slags image er det egentlig jeg tror at jeg skaper meg ved å være så tykkhudet? Jeg kan kanskje fremstå som sterk, men så veldig god skuespiller er jeg faktisk ikke. Min evne til å virke uberørt svekker, og muren slår sprekker. Og det er helt ok å ikke ha det ok.

Og er ikke dette ganske viktig, egentlig? Det at det er lov å ha det litt tøft til tider? Og at det er vanlig? For det er jo det. Ikke alle dager er fine. Noen perioder er vanskelige. Livet skjer, man møter motstand. Men man er ikke svak bare fordi man er villig til å be om hjelp og støtte. Tvert i mot så er det en styrke å være villig til å legge sin stolthet på hylla og si: Ja, jeg har det litt tøft og dagen. Og jeg trenger litt støtte og hjelp fra deg nå. Jeg trenger en hjelpende hånd, jeg trenger et godt råd, jeg trenger en klem.

Jeg innser mer og mer med meg selv at det å være sårbar, tørre å vise svakhet, være ekte og la fasaden falle er med på å skape trygghet og ekte relasjoner med mennesker. Jeg vet selv at de menneskene som er harde og stolte bedrevitere er vanskelige å ha med å gjøre. Og det er ikke slike mennesker som forandrer verden, vet du. Det er de som er gode. De som tør å være sårbare og ekte, og som ikke er redd for å innrømme sine feil og svakheter. De som møter mennesker, og som ikke streber etter å fremstå som perfekte. Mennesker som er seg selv og som faktisk tør å stå i det. Mennesker som tør å vise at de er mennesker. Uperfekte, litt opp og litt ned, følelsesmessig ustabile til tider, litt klønete… Deilige, herlige, ekte mennesker som forløser frihet ved å tørre å være seg selv og vise det – på godt og vondt. Og da blir jo jeg fri, jeg og. Kanskje kan jeg også le av mine feil? Kanskje kan jeg innrømme at jeg har det litt kjipt om dagen? Kanskje kan jeg også dele fra mitt hjerte og være ærlig, slik som han og hun gjør?


Har hatt over 10 000 besøkende: Nå åpner de i Trondheim

Det populære male- og drikkekonseptet Paint'n Sip er kommet til Trondheim.


Sett tilbake på mine forbilder og på de menneskene i livet mitt som jeg anser som sterke mennesker med mye integritet, så er det faktisk de menneskene som ikke tar på seg ei maske, som ikke prøver å imponere eller som forsøker å fremstå som noe de ikke er som viser styrke i mine øyne. Det er venner. Det er familiemedlemmer. Det er de som tør å vise seg fra sitt uperfekte og herlige vesen, uten å late som at de er noe de ikke er. Og det er faktisk de som ikke tar seg selv så høytidelig. Herlighet, så deilig det hadde vært å slutta å ta meg selv så høytidelig.

Hvorfor skal jeg det, egentlig? Da er det ikke rart jeg blir fornærma, såra og usikker? Hadde jeg vært mer avslappa hadde kanskje kommentarene bare prella av og falt til jorden. Jeg tror at ved å vite og kjenne seg selv og vite hvem man er, er det liksom ikke så nøye hva andre tenker og mener om deg. Hvor gikk jeg feil? Hvorfor bryr jeg meg? Hva er det jeg har glemt på veien? Autentisitet. Det forløser frihet, tror jeg. Det å være helt ekte. Og da spesielt i form av å slutte å late som man er noe som alle vet er umulig. Og jeg, jeg er kanskje verst av alle. Jeg liker ikke at mennesker skal se meg gråte eller vite at jeg er svak. Jeg har lyst å fremstå som sterk og uberørt. Og det er litt typisk oss mennesker – litt typisk meg – å la det å være såra bli omgjort til sinne. Som om ingen kan se gjennom muren da, liksom?

Kanskje har jeg ordentlig godt av å bli latterliggjort litt. Bli erta litt. Dytta litt i. Utfordra litt. Litt fornærma. Litt irritert. Litt krenka. Ikke mye, så klart, men bitte litt. For så å være villig til å innrømme at det går inn på meg. Altså, hvorfor ikke? For hva skjer om vi mennesker lar fasade forsvinne og våre masker falle av, og innrømme for de vi møter hva vi egentlig føler? Tenk å slippe å analysere det man sa. «Æsj, ble hun såra der? Burde jeg sagt det? Hvorfor svarer han ikke å den meldinga?» Tenk om vi var modige nok til å ta konfrontasjonene og si hva vi føler og tenker, slik at mennesker får mulighet til å komme helt innpå oss? … er det ikke der vennskap dannes? Ærlighet? Er det ikke der råhet, ekte-het og autentisitet får utspille seg?

Det er lov å innrømme at du ikke har det bra. Og det er lov å si at den kommentaren der stakk. Bare slik kan mennesker lære å kjenne deg og forstå hjertet ditt. Har du tenkt over at det å holde tilbake ting kan skape avstand i mellom deg og menneskene i livet ditt? Og at det kan skape avstand mellom deg selv og dine egne følelser?


Innlegg:

Mathilde (26): - Ja, vi liker snarveier, men er de egentlig best for å oppnå best mulig resultat?

- Ikke gi opp før du har falt på trynet tusen ganger. Og gjerne tusen ganger til. Selv sier jeg til meg selv at jeg skal ikke gi meg før jeg innser nederlag.