Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Jeg har tanker og meninger om verden som mer enn ofte strider i mot flertallet, i alle fall føler jeg det slik, skriver Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Mathilde (26): - Jeg legger hele meg selv åpen for kritikk. Det er sårbart og skummelt

Meninger
- Jeg ser at enkelte er enige med meg og heier meg frem, og jeg ser at andre rynker bryna og tenker at jeg er helt på bærtur. For meg koster det å skrive. Men det gir kanskje enda mer enn det koster.

Jeg har lenge visst at det er skriving jeg ønsker å holde på med. Da jeg var yngre skrev jeg stadig noveller og begynte på x antall romaner og teaterstykker og dikt og alt mulig annet.

Og jeg merker at det å tørre å ha en stemme koster litt.

Jeg har tanker og meninger om verden som mer enn ofte strider i mot flertallet, i alle fall føler jeg det slik. Mennesker, fremmede folk, tar mer enn gjerne kontakt for å fortelle meg at de er uenige (eller enige så klart) med det jeg mener.


Innlegg:

Mathilde (26): - Da jeg var 12 år ble jeg stemplet som «hu kristne» i klassen

- Selv med alkohol i blodet kunne jeg ikke å la være å snøvle et halvhjertet forsøk på å formidle min tro og hvem Gud var for meg.


Da jeg for første gang ble kritisert for noe jeg hadde skrevet husker jeg at jeg tok det svært personlig. Nå, derimot, ser jeg det bare som spennende og interessant at vi mennesker kan se og tenke så ulikt om verden, om sannhet og ha ulike verdisyn.

Det å skrive slike innlegg som jeg stadig gjør er faktisk å gi en liten bit av meg selv til en haug med ukjente, fremmede fjes, som kan si eller tenke hva de enn vil om det jeg skriver og om meg som person. Og det er nettopp det som koster. Jeg kan ikke forsvare meg selv om de er uenige med meg. De, derimot, kan og vil antakelig danne seg en mening om meg som kanskje stemmer eller kanskje ikke stemmer.


Leserinnlegg:

Marie (19): - Det er ikke rett at alle skal få de samme utfordringene

- Eleven som sitter på bakerste rad med hetta over hodet og har falt av for lengst, og eleven som sitter fremst med hånda i været, har to ulike behov, skriver Marie Husby Valland.


Jeg deler åpent om min virkelighetsoppfatning og legger hele meg selv og min subjektivitet åpen for kritikk. Det er sårbart og skummelt, men samtidig givende og spennende. Ved å tørre å dele tanker og ideer med de rundt meg ser jeg nemlig det unike og komplekse samfunn vi lever i. Jeg ser at enkelte er enige med meg og heier meg frem, og jeg ser at andre rynker bryna og tenker at jeg er helt på bærtur.

For meg koster det å skrive. Men det gir kanskje enda mer enn det koster, og derfor fortsetter jeg. Jeg vet at vi lever i et samfunn hvor ikke alle kan være enige med meg (eller med hverandre), og jeg tror oppriktig at denne uenigheten bør bygges på nysgjerrighet, slik at vi, i stedet for å bli fornærma eller irritert om noen tenker noe som virker helt fjernt for deg, kan tørre å stille spørsmål, lære om hverandres måte å tenke på, og kanskje bli bittelitt smartere for hvert et spørsmål vi tørr å stille.


Leserinnlegg:

Randi Anette: «Setningen lød som følger: Jeg har ikke flere egg igjen. Jeg kan ikke få barn»

- Damer er nødt til å vite at man kan oppleve dette tidlig i tjueårene også. Så det å ta en sjekk er bedre enn å ikke gjøre det, skriver innleggsforfatter Randi Anette Enge.


Jeg tror at det å skrive kan være et våpen brukt for å formidle, opplyse og gjøre godt. Jeg tror at det å skrive kan bringe oss mennesker tettere sammen - hjelpe oss å få innsikt i menneskers tankesett, levemåte og verdisyn – og kanskje er disse verdier som strider i mot oss selv, men nettopp dette er viktig. Hvis vi skal være enige om at verden faktisk eksisterer og er fylt med mennesker fra ulike kulturer, med hver sin historie, oppvekst, ulike erfaringer og ulke trossystem, så må vi være villige til å akseptere det faktum at vi alle ser den samme verden med ulike briller.

Jeg tror det viktigste med det å skrive er nettopp dette. Det å formidle via kraftfulle ord at - ja, kanskje er vi ulike. Ja, kanskje ser vi verden på hver vår måte. Men det å vite dette, lære mer om hverandre og komme nærmere tror jeg vil hjelpe oss å få toleranse og tålmodighet med de som ikke ligner oss selv.


Leserinnlegg:

Lisa Maria: - Jeg gleder meg til hver tirsdag. Og hater å gå derfra

- Jeg har et ønske om at flere blir besøksvenn. Det er et stort behov. Noen få timer kan utgjøre så mye for noen, skriver innleggsforfatter Lisa Maria Jensen.


Hvorfor ikke tørre å tale høyt om det vi tror? Hvorfor ikke være ærlige om hvordan vi ser verden? Kanskje blir du møtt med rulling av øyne og kritikk, men kanskje blir du og møtt med nysgjerrighet eller enighet?

Nysgjerrighet er for meg menneskers viktigste egenskap. Still de spørsmålene du lurer på. Undersøk det du ønsker å lære mer om. Still spørsmål til det satte – og tenk selv. Og ikke vær redd for hva andre skal si eller tro om deg og det du tror på, for helt ærlig – så er det vel egentlig ingen av oss som kan påstå å vite absolutt alt. I så fall er de kanskje mer uvitende enn noen (hehe).