Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Jeg ned Nordre og følte at jeg passerte den samme jenta om og om og om igjen – den samme sminken, samme jakke, samme hår, samme sko, ja til og med de samme bryna, skriver Mathilde S. Thrana i dette innlegget. 

- Jeg ned Nordre og følte at jeg passerte den samme jenta om og om og om igjen – den samme sminken, samme jakke, samme hår, samme sko, ja til og med de samme bryna, skriver Mathilde S. Thrana i dette innlegget. 

Leserinnlegg:

Mathilde (25): - Vi trøndere hadde ikke hatt vondt av å stikke hodet frem og skrike litt, vi også

Meninger
- Det er viktig å ha noen å se opp til og strekke seg etter. Men midt opp i det hele, så må man jo huske at man er unik og kul slik man er selv!

«Mote er skiftende smaksretninger innen kunst, arkitektur, klesdrakt, levemåte og så videre. En mote oppstår når en gruppe mennesker lar seg lede til å følge bestemte forbilder. Ved dette tilfredsstilles kravet til sosial tilpassing, og man slipper å ta egne standpunkter».

- Store norske leksikon

Jeg vet ikke med deg, men den siste setningen av SNL sin definisjon på mote rørte ved meg.

«Ved dette tilfredsstilles kravet til sosial tilpassing, og man slipper å ta egne standpunkter.»

Man slipper(!) å ta egne standpunkter. Altså, takk Gud for at jeg slipper å ta et valg om mine egne standpunkter, det hadde blitt for voldsomt for meg som samfunnsindivid…


Leserinnlegg:

Randi Annette: - Overleppen min er skjev, men så er den det da, tenker jeg

- Selv jeg som føler meg veldig trygg på meg selv og mitt utseende, kunne jeg enkelt ha blitt påvirket dersom jeg har sett det samme hver dag.


Jeg håper du tar ironien. For det er klart det er helt på trynet å tenke sånn? For meg er en av de aller viktigste tingene i livet vissheten om at jeg faktisk velger selv og ikke lar meg styre av alle rammene som skapes av samfunnet uten engang å vite at de oppstår eller at de preger meg. Jeg har lyst til å vite at jeg er den jeg er og tar de valgene jeg tar fordi jeg er sånn, vil det og tenker slik – ikke fordi samfunnet skifter og jeg bare må henge med.

Jeg tror det er umulig å ta del i et samfunn uten å preges av det. Samtidig tror jeg det vil være vondt å havne utenfor. Man vil jo være med, høre til og ta del i. Og for å gjøre det er det nesten så man liksom må henge med på trendene og moten – vite hva som er in og hva som er ut, og vise seg som et moderne menneske. Se her, se her, jeg henger med, jeg følger med. Moderne. Stilriktig. Jeg er med, jeg er med!

Selv er jeg ikke sånn veldig moteriktig av meg (til mitt forsvar er det jo faktisk litt begrensa hvor mye man kan få med seg når man bor i Trondheim og trendene alltid kommer haltende etter byer som Oslo og de store byene i utlandet). Men det betyr ikke at jeg ikke får det med meg etterhvert, likevel, for det er umulig å la være. Moten og trendene når alltid frem til slutt.

Jeg er veldig glad i klær, og til min manns store skrekk elsker jeg å shoppe. Men det er ikke mange årene siden jeg nesten ikke torde kjøpe noe jeg likte uten å måtte spørre om hjelp først – eller undersøke om det var innafor å gå i det. Jeg husker at jeg var redd for at folk skulle se på meg og tenke at det jeg kledde meg i var stygt eller at jeg så rar ut. Heldigvis kom jeg over dette, og det er nettopp dette jeg håper at jeg kan inspirere deg som leser til å komme over også!


Leserinnlegg:

Mathilde (25): - Det hjelper ikke å si, «jeg tilgir deg, men...»

- Det er lettere å bare bli irritert eller bitter, eller fornærma eller forbanna, enn å tilgi.


Nå om dagen gir jeg faktisk helt blanke i hva som er in og ikke når jeg skal kjøpe klær eller sette sammen antrekk. Det absolutt viktigste for meg når jeg kler meg er faktisk å kjenne at jeg er komfortabel, føler meg bra og at antrekket gjenspeiler den jeg er – ikke bare det at jeg liksom er en moteriktig jente i midten av tyve-åra. Det finnes mer enn nok av dem, for å si det sånn!

Her om dagen gikk jeg ned langs nordre og følte at jeg passerte den samme jenta om og om og om igjen – den samme sminken, samme type jakke, samme type hår, samme sko, ja til og med de samme bryna… Og sånn har det faktisk blitt, kanskje spesielt i denne byen, tror jeg. Kanskje henger vi litt etter her i bartebyen? Eller kanskje vi bare ikke er like uttrykksfulle og ville og gale som folk fra Oslo som skriker og hyler etter å bli sett og skille seg ut. Men jeg tenker at vi trøndere ikke hadde hatt noe vondt av å stikke hodet frem og skrike litt vi også av og til.

Hva er det egentlig som gjør at vi ikke helt tør å finne vår egen stil og vårt eget uttrykk? Er det alderen? Det at vi er unge? For det er jo ikke noe overraskelse at man gjerne er litt mer usikker i ung alder, og at man kanskje fortsatt prøver å finne ut hvem man er og hva man liker. Og kanskje påvirkes man av sine forbilder – bloggere og Kardashians og alle disse offentlige personene som man så gjerne ønsker å ligne. Ja, det er vel kanskje litt sånn.

Men hvorfor har man disse forbildene da? Er det fordi de er så himla moteriktige? Eller er det fordi de skaper seg et eget uttrykk og sin egen stil – også er det alle vi rundt som misforstår og kopier, når det vi egentlig bør inspireres til å gjøre er å skape vårt eget og unike uttrykk? Jeg skulle ønske at det å vise frem stilen sin og hvem man er inspirerte andre til å være modig nok til også å være seg selv – ikke den de ser opp til.


Leserinnlegg:

- 25 hadde trykket «skal». 369 var interesserte. Jeg begynte å le

- «Interested» og «Maybe» - ja, for hvem vet om det vil dukke opp noe bedre?


For sannheten er at man ikke kan bli den personen man ser opp til. Ja, du kan kopiere. Ja, du kan gjøre ditt for å ligne. Men du kan aldri bli noen andre enn deg selv. Så hvorfor ikke la deg inspirere av dine forbilder ved å tenke at, «wow – hun er seg selv fullt ut, det vil jeg også være!»

Det kunne vært interessant å sett hvordan samfunnet vårt og kanskje spesielt moten og trendene hadde utviklet seg om all påvirkningskraft forsvant. Ikke internett, ingen magasiner – bare hverandre og våre egne uttrykk ansikt til ansikt med hverandre og virkeligheten. Hva hadde du kledd deg i da? Hvordan hadde du dekorert stua di? Hvem hadde du vært? Hva hadde du stått for? Tror du at vi fortsatt hadde kopiert og lært fra hverandre? Det tror jeg, faktisk, men kanskje på en litt annen måte. Jeg tror vi mennesker lærer av hverandre og ved å observere hverandre hele tiden. Jeg er ganske sikker på at man lærte mye om mote og trender for mange hundre år siden også. Er det ikke alltid noe som er «in»?

Og jeg syns det er fint med forbilder og med inspirasjon. Det er viktig å ha noen å se opp til og strekke seg etter – men midt opp i det hele, så må man jo huske at man er unik og kul slik man er selv! Man må huske at det er kult å være den man er, fullt og helt, og med hele pakka: med måten man prater på, er på, kler seg på og lever. Det er sånne folk jeg beundrer aller mest – de som er ekte og seg selv, uavhengig av alt rundt. Sånne folk trenger vi flere av, syns jeg.

Av og til lurer jeg på hvor mye jeg faktisk blir påvirket daglig av det som er «moderne». Det er nok mer enn jeg tror og er klar over selv. For det å skulle stritte i mot moten og trendene er jo også en del av det å bli påvirket, disse blir ofte kalt hipstere, og dette er jo en egen stil og kategori i seg selv. Og ja, det å være hipster var jo dessuten også veldig moderne en tid tilbake. Man kommer altså aldri unna det å ta del i og bli påvirket av, tja, hva skal vi kalle det – moderneheten?


Mathilde (25): «Samfunnet pusher stadig på - huslån, bil, babyer og fast jobb»

- Er vi late? Vi orker ikke å jobbe så mye som våre forfedre, vi vil bare være lykkelige. Vi vil tjene penger på sosiale medier, reise verden rundt og leve livet. Late, late ungdommer nå til dags, sier de.


Jeg må spørre meg selv, om jeg egentlig vet hva jeg liker. Hva jeg egentlig syns er fint. Av og til syns jeg det som er på moten er skikkelig fint, og andre ganger ler jeg. Jeg syns at rumpetaske er det mest grusomme som er på moten om dagen – og ser jeg folk som går med det, tenker jeg: «Haha, lettlurt.» Og de tenker kanskje om meg: «Hva i huleste er det du har på deg? Velkommen etter, den var in i 2012». Og det er greit det. For jeg liker det jeg liker, og sånn er det. Og sånn må det være. Jeg tror vi har godt av å utfordre oss selv litt, og kanskje tenke litt utenfor boksen. Kle deg i det du kjenner at du vil kle deg i, og drit litt i om det er på moten eller ikke… og er ikke det litt det som er mote om dagen da? Tørre å uttrykke seg?

I dagens samfunn skal man få lov til å være fri – si hva man vil, være den man vil, kle seg i det man vil. Så hvorfor kan ikke vi trøndere tørre å uttrykke oss litt mer i klesveien da? Så deilig det hadde vært å gått ned nordre og sett unge jenter i ulike uttrykk – en gjenspeiling av seg selv og sitt vesen! Det hadde vært noe det. Drite litt i moten, og være den man vil være.

… og der ser du. Til og med det å skulle drite i moten er å være moteriktig, for det er jo sånn man gjerne skal tenke nå til dags, er det ikke det? Greit, så er jeg kanskje moteriktig likevel da. Men rumpetaska kommer jeg aldri til å kjøpe. Det er helt greit at andre går med det (om de da faktisk liker det og syns det er fint, så klart), noe jeg ikke gjør – og da går grensa der for meg altså, moteriktig eller ikke! Men for all del – kle deg i det du vil og skap et uttrykk for deg selv. Det syns jeg er kult.

«Fashion comes and goes, but style remains», sies det. Og det er sant, tror jeg. Moten og trendene forandrer seg stadig, men har du stil? Og ikke minst: har du din egen stil?


Leserinnlegg:

Randi Anette: «Setningen lød som følger: Jeg har ikke flere egg igjen. Jeg kan ikke få barn»

- Damer er nødt til å vite at man kan oppleve dette tidlig i tjueårene også. Så det å ta en sjekk er bedre enn å ikke gjøre det, skriver innleggsforfatter Randi Anette Enge.