Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Vi er lei nå. Lei håndsprit. Lei nifse overskrifter og lei Bent Høie. Vi ønsker å leve, ikke bare overleve, skriver Fredrik Brimsø.   Foto: Jarle Aasland/Privat

«Meg, meg, meg» eller «oss, oss, oss»?

Meninger
KOMMENTAR: «Vi føler alle en viss uro over at tante Anne risikerer å stå på «maybe attending» til jul».

Vi lever i en ullen tid, kjære frender. Vi tilstreber å leve så normalt som det sømmer seg, mens regntunge skyer av karbondioksid og korona fremdeles svever himmelhøyt over oss.

Man kan spørre seg hva som er verst; tiltakene, frykten eller ventingen. Kanskje er det kombinasjonen av disse vi kan sette to streker under.


– At jenter såpass sjeldent får prisen, er med på å gjøre det ekstra spesielt

Stine Raknes fra Trondheim fikk oppleve det som kun to kvinner før henne har gjort.


For vi er litt lei nå. Lei av tørre, håndspritede never. Lei av å lese nifse overskrifter. Lei av å kalkulere, lei av å holde fingrene av menneskefatet, og vi gjemmer oss for avisbildene av den standhaftige Bent Høie som om det var skoletannlegen som lusket rundt i gangene og lette etter kaldsvettende elever med isende jeksler.

Erna og Bent. En duo som har snakket hull i ørene på oss, men med svært god grunn.   Foto: Jil Yngland/NTB

Og så returnerer tralten som den kjipeste låten på spillelista, gang på gang. Vi får beskjeder fra høyere hold som mildt sagt kan oppfattes symbiotiske: «Hold dere hjemme, men ikke la kulturen og tredemøllen dø!»

Kommandoene fra menn i hvitt og de med «Minister» på visittkortet kommer med tungetvistende lingvistikk som tidvis minner om en auksjonarius med meget på hjertet. På toppen kommer lokale forskrifter, selv om Stavanger og Trondheim, bank i bordet, så langt har oppført seg som de mer veloppdragne lillebrødrene til Oslo og Bergen.


Podkast:

Singelkrisa: Avstandsforhold under en pandemi – hvordan skal det gå?

Ida lever i avstandsforhold: - Når det er vanskelig, si det høyt og prat om det.


Og vi fortviler. Kanskje – og jeg mener kanskje – ikke bare fordi tallene formerer seg som kaniner i sin vårlige brunst, men muligens fordi vi er aller mest redd for våre egne interesser. Kulturhusene fronter behovene for pusterom og inspirasjon i hverdagen. Treningssenterne pusher livskvalitet og slik visdom som man finner i kampsport-filmer fra «Rett på VHS»-kategorien: «Stronger the mind, stronger the body». Restaurantene vifter med vinkartet og høy husleie og vi føler alle en viss uro over at tante Anne risikerer å stå på «maybe attending» til jul.

Alt som ble beskrevet i forrige avsnitt er 100 prosent forståelig. Vi ønsker å leve, ikke bare å overleve, og etter hva den foreløpige prognosen kan berette så foregår mye av smitten i hjemmet, og ikke i kinosalen eller på zumba-timen med Benedicte. Og at vi kniver ekstra for det vi har kjært skal det godt gjøres å motstride, uten at vi har lyst til å gå særlig darwinistisk til verks. Men trenger bølge numero dos bety at vi slenger rasjonaliteten ut vinduet og atter en gang stiller oss med tralla full av dasspapir og tanker om dommedag, unntakstilstand og holdbarheten på hermetikk?

«På toppen kommer lokale forskrifter, selv om Stavanger og Trondheim, bank i bordet, så langt har oppført seg som de mer veloppdragne lillebrødrene til Oslo og Bergen».   Foto: Morten Antonsen

Ikkje om det smalt, som de over 46 sier iblant. Om det er én læresetning fra Star Trek vi kan lene oss på i en tid som denne, så er det «The needs of the many outweigh the needs of the few. Or the one».


- Alle var forskrekket da vi trodde at julegata røyk

Det spøkte lenge for julestemninga på Bakklandet. Nå blir det julegate likevel.


Forutsetningene i november er langt bedre enn hva de var i mars. Den gangen kikket vi på hverandre som om vi var en gjeng niendeklassinger som fikk utdelt mattetentamenen som skulle deles ut til de ett år eldre elevene nedi gangen. Det ble litt paniske tilstander, og å lese nyheter var omtrent like skummelt som å treffe Freddy Krueger på Essoen i Tjensvollkrysset på nattestid. Nå er nasjonen bedre rustet, og forsyne meg er det ikke noen lovord å melde hva vaksineutsiktene angår også.

Det brenner under mange føtter om dagen og en rekke næringer har spøkelser på besøk. Men vi har aldri vært nærmere solskinnsdagen enn vi er nå. Vi kan velge å la bølgen rive ned våre respektive sandslott, eller vi kan bidra etter beste evne, for både andre og oss selv, og vi kan surfe bølgen til enden av regnbuen sammen.

Og der skal vi trene, danse, spille, ete, drikke, kladde, tipse og gynge som om vi var femten og forelsket.