Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Vi omringes av hverdags-luksus som vi ser på som en selvfølge, skriver Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - Finnes det egentlig noe som sjokkerer og imponerer oss nå? Eller er det for seint for oss?

Meninger
- Jeg kjeder meg fort og tåler ikke stillheten. Jeg er vant med å bli underholdt hele tiden.

Pappa fortalte meg for ikke så lenge siden om hvordan det var da farge-tv'en kom. Ikke at han er så veldig gammel egentlig, men på 60/70-tallet var det fortsatt mye som skulle bli en realitet i samfunnet som vi i dag tar som en selvfølge. Farge-tv en av disse. Han fikk være med å oppleve dette nye, dette med farge-tv på en bitteliten skjerm, og alle samlet seg rundt for å følge med på de magiske fargene som beveget seg over skjermen og gjorde bildene mer virkelighetsnære enn de hadde vært før.


Årsforbruk av dasspapir til støtte for fotballaget?

KOMMENTAR: I disse dager selger foreldre-avdelingen på fjesboka så mye kjeks, bambus-strømper og papir til bruk i det lille rommet at jeg nesten lengter etter bilder av skyer og soup du jour.


Og jeg satt der og tenkte at det var merkelig at han husket det sånn. Farge-tv'en har jo "alltid vært der". Og mens han skildret begeistringen over dette nye fenomenet, kom et spørsmål over meg: Finnes det egentlig noe som bergtar oss på den måten i dag?

Vi er overstimulert i dagens samfunn. Tilgjengeligheten har gjort oss utakknemlige og rett og slett blind for alt vi har. Vi omringes av hverdags-luksus som vi ser på som selvfølger. Slike ting blir man bevisst på først når man er dem foruten, om så bare for ei lita stund.

Følelsen av deilig rent vann rett fra springen føles ekstra godt om du kanskje har bodd i skogen ei uke eller vært i et u-land hvor vannet smaker annerledes og må drikkes fra flaske. Følelsen av å kunne drikke rett fra springen eller ta en lang, varm dusj føles da som en enorm luksus – en luksus som vi faktisk benytter oss av hver eneste dag. Men dette merker vi jo ikke. Vi setter ikke pris på disse tingene, fordi de har blitt så vanlige for oss. Og sånn har det jo blitt med mange ting i dagens samfunn. Vi lever i luksus, men enser det ikke!


«Slik får du perfekt hud, hår og alt»

Er det så enkelt som et kosttilskudd i rosa innpakning til 399 kroner i måneden?


Jeg ser et samfunn som stadig kjøper og bruker. Jeg ser et samfunn som ikke får nok og som alltid vil ha mer. Vi har makt til å dekke alle behov og gjøre så å si akkurat det vi vil. Hvis du kjeder deg, fyller du gjerne kjedsomheten med serie eller skjermtid på telefonen. Er du sulten på sjokkis løper du på butikken og kjøper det. Men ved å stadig dekke disse ønskene våre, vil vi da få sjanse til å sette skikkelig pris på noe?

Vi lever jo i et samfunn som fungerer godt. Et fremtidsrettet samfunn med en teknologi som gjør hverdagen enklere for oss. Men kan denne tilgjengeligheten vi har til alle ting prege oss mer enn vi er klar over? Kan ikke dette gjør oss litt ressurssvake? Kan det til og med gjøre oss litt likegyldige? Det å ikke la seg imponere, aldri bli bergtatt og aldri bli skikkelig begeistret? Litt sånn: ”sett det før, gjort det før”. Finnes det egentlig noe som sjokkerer og imponerer oss nå, slik som da fargetv´n kom? Eller er det for seint for oss?


Debatt:

Teknologiske «nyvinninger» som er (litt) oppskrytte

Det meste som dreier seg om teknologi skal gjøre livet vårt enklere. Men bedre? Ikke nødvendigvis...


Så hvordan preger det oss, denne tilgjengeligheten? Jeg har det selv med å google de faktaopplysningene jeg trenger. Jeg er impulsiv, og velger stadig lette løsninger fordi jeg vet hva jeg vil ha – og vil ha det nå med en eneste gang. Unge i dag trenger ikke å trene opp egen hukommelse for å huske navn eller hendelser. Vi kan bare trykke oss inn på google, og så på 1-2-3 har vi svaret foran oss. Er det ikke litt skremmende at vi ikke bruker vår egen hjerne for hva den er verdt? Jo, vi bruker den til eksamen, men selv da er det to intense uker med pugg før kunnskapen forlater kroppen i det vi lukker døra fra eksamenslokalet.

I vårt samfunn har vi faktisk noe nytt på markedet hele tiden. Vi kan som eksempel kjøpe de klærne vi vil ha og gjerne til en svært billig penge. Dermed er det ikke noe problem å bytte ut klesskapet annenhver måned og videre kaste bort det man ikke lengre liker eller som har blitt ødelagt. En ny trend hver uke, en ny trend rundt hvert et hjørne. Ikke som før, da de sydde sine egne klær etter behov og hvor sesongene med nye klær kun var et par ganger i året. Jeg elsker mote, og har spesielt preferanse for 90-tallsstilen – klærne, håret, og min egen flotte mor i løse kjoler og pannelugg er mitt store moteidol. Men allerede da var fast-fashion et voksende problem hvor skiftende trender ble mer og mer aktuelt, og hvor de som vokste opp lærte å kjøpe og kaste, og glemme det å sette pris på.


Debatt:

Mathilde (26): - Jeg er gørrlei av kroppspresset. Likevel er jeg med på å fremme det, jeg også

- Jeg kan trene og jeg kan danse. Det er ikke alle som er så heldige. Og her ser jeg meg i speilet og er frustrert.


Og siden har vi holdt på. Kjøpe, bruke og kaste. Ny Iphone-modell så å si hvert eneste år, julegaver i fleng under treet hvert år, vi bestiller mat som kommer rett på døra vår, og vi betaler regninger elektronisk (…trenger man egentlig å gå til postkassa lengre?) Vi kan se på det vi vil av filmer og serier så å si akkurat når vi vil, og utvalget er uendelig! Det er liksom ikke slik som før da man skrudde på tv klokka 18.00 for da begynte barne-tv, og når den var slutt gikk man ut for å leke. Vi bruker tiden vår på å dyrke følgere og likes, og setter sosial kompetanse, relasjonelle dialoger og kreativitet til side. Vi kaster bort drøssevis av timer på ting som foregår i en sfære vi ikke kan gripe tak i fordi den flyter over huene på oss i skyene, men som vi på en eller annen rar måte føler er en viktig og stor del av livet vårt.

Jeg føler selv at jeg har vokst opp parallelt med utviklingen av teknologien. Jeg husker da farge-skjerm på telefon kom. Jeg husker den første Iphonen. Jeg husker da Facebook ble til. Jeg hører til en generasjonen som har vokst opp og utviklet seg samtidig og sammen med de sosiale teknologiske verktøyene som de fleste unge i dag ser på som en selvfølge. Ja, litt på samme måte som at jeg alltid har hatt tv med fargeskjerm. Det er en tid som ligger bak oss, og vi også, vil jo bli utdaterte.


Debatt:

Marie (20): - Vi trenger en digital helsesøster – også for studenter

Studietiden er den beste tiden av livet, sies det. Likevel er det altfor mange som føler seg ensomme, føler at de underpresterer eller sliter med psykiske problemer. Det må vi prøve å gjøre noe med!


Vi lever i en evigvarende luksus. Og spørsmålet mitt er jo hvor lenge denne ”luksusen” vil vare? Man går jo lei av å ha alt man trenger til slutt. Det materialistiske vil ikke mette indre og sjelelige behov, og sosiale medier er ikke det virkelige liv. Så tross at vi har alt vi trenger og kan få så mye mer, og tross at sosiale medier har blitt en egen verden å mestre, så skal vi altså ikke glemme veien vi har gått – og være takknemlig for det vi har nå.

Mye vil ha mer, ja. Men glem da ikke at ”mye vil ha mer” gjerne fører til overforbruk. Ikke glem at teknologien vår kan føre til overstimulering, påvirkning og forming av verdier, tanker og mulig svekkelse av kreativitet. Og denne tilgjengeligheten vår kan føre til utakknemlighet og kjedsomhet.

Jeg personlig kjeder meg fort i hverdagen og tåler ikke stillheten. Rett og slett fordi jeg er vant med å bli underholdt. Og jeg er vant med at alt er tilgjengelig for meg, uansett hvor jeg er og hva jeg trenger. Kanskje hadde jeg hatt godt av å kommet meg ut av Norge snart igjen, og sett verden fra et annet sted enn her? Finnes det ikke de mennesker som ikke har den samme tilgjengeligheten som det vi har? De som tar til takke med det de har, og smiler likevel? Kan vi kanskje lære noe fra dem? Takknemlighet, kanskje?


Deling av nakenbilder: - Lovbrudd for noen raske tomler opp

KOMMENTAR: NRK er flinke til å lage gode serier som det gjør vondt å se på. Etter seks episoder av «Nudes» er min umiddelbare tanke at nyere teknologi, børst og dårlige venner er en uhellig treenighet i dagens samfunn.


Hvis menneskeheten kommer til det punktet hvor vi ikke lenger setter pris på ting har vi rett og slett tapt denne virkeligheten som kalles livet. Jeg personlig ser et samfunn som sakte men sikkert beveger seg ditover. Mot utakknemligheten. Mot likegyldigheten. La oss for all del huske på å sette pris på, huske å bli imponert og huske å være takknemlig.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.