Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Det er ikke for sent for deg. Du kan fortsatt bli det du ønsker å bli, skriver skribent Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - Jeg kjenner igjen følelsen – den følelsen av å leve for helga

Meninger
- Hva skjer når utdanningen er over, du faller på plass i hus og jobb, og dagene forsvinner som vann mellom fingrene?

Da jeg og mine to beste venninner reiste til England forrige uke, oppdaget vi en severdighet som vi ikke hadde hørt om før. Vi befant oss i studentbyen Cambridge, et nydelig sted med smale, steinbelagte gater og overdådige kirker og universitetsbygg. Det var vår siste kveld der. Vi hadde vært på pub og spilt kort, og skulle videre til middagsreservasjonen vår. Da vi rundet et hjørne oppdaget vi den tikkende lyden fra et maskineri i den stille, regnbelagte gata. Vi kastet raske blikk på det merkelige hjulet som hang i et vindu, hvor et lite krapyl av et vesen balanserte på toppen av ei stor, rund klokke. Ei klokke i stadig bevegelse. Det viste seg å være «The Corpus Clock», designet av John C. Taylor og presentert av Stephen Hawking i 2008.



Lenge sto vi foran maskinen. Vi lyttet til den tikkende lyden, til den mekaniske knirkingen fra hjulet som stadig beveget seg og lyset som tikket i det det flyttet seg fra punkt til punkt, slik ei vanlig klokke gjør. Det lille dyret på toppen av hjulet var et grotesk, lite dyr, som symboliserer «tidstyv», som spiser tiden vår – minutt for minutt. Klokken er kun eksakt hvert femte minutt, og justerer seg selv deretter, og den er i stadig bevegelse.


Stine (29): - Av alle mennesker det er synd på i dag, er ikke vi single blant dem

- Det brenner tydeligvis på dass, og alle andre enn oss selv er stressa.


Jeg og vennene mine ble enormt fascinert av denne maskinen. Vi sto lenge og lyttet, ventet, fulgte med på det lille blå lyset som flyttet seg fra punkt til punkt, helt til det hadde gått ett minutt. Og så ett til. Og enda et. Og enda et. Vi vet fortsatt ikke i dag hvor lenge vi sto sånn – bare stirret og lyttet og eksisterte i et øyeblikk som stadig forsvant i fra oss. Det lille dyret på toppen av hjulet stjal tiden fra oss, akkurat slik den hadde fått i oppgave å gjøre. Da vi endelig klarte å rive oss vekk ble vi bevisst på det som nettopp hadde skjedd. Det at tiden vår var blitt stjålet i fra oss - verdifulle minutter fra vår aller siste kveld i Cambridge. Men det rørte noe ved oss. Lærte oss noe. Bevisstgjorde oss. Det at tiden stadig bare går, uten at vi i det hele tatt kan stoppe den eller kontrollere den. Og den følger etter oss, slik som krokodillen diktet av J.M. Barrie i romanen Peter Pan: en tikkende klokke som løper etter oss, for tiden jager oss alle.

Det ironiske her er at vi hadde gått forbi denne klokka sikkert femti ganger i løpet av vårt opphold i Cambridge. Travelt opptatt med å finne den kirka, det bygget, den butikken, den puben, den restauranten… travelt opptatt, og uten tid til å stoppe opp og legge merke til tidstyven som ventet på oss på et gatehjørne, og som – uten at vi i det hele tatt visste om det – spiste oppholdet vårt, minutt for minutt.


Debatt:

Even (25): - Hvorfor får ikke mannlige klimaforkjempere like mye tyn som Greta?

- Hvor var Erna Solberg da Martin Ødegaard valgte fotballen, eller da tvillingene Markus og Martinus slo gjennom i MGP Junior?


I en studentby som Cambridge var vi stadig omringet av unge lovende, med ambisjoner lysende fra øynene og som stadig søkte fremtiden og eventyr i en tid for kunnskap og lærdom og studietid. Unge mennesker, meg selv inkludert, som har store drømmer og håp for tiden. Hva skjer så? Hva skjer når utdanningen er over, når man faller på plass i hus og jobb, og dagene forsvinner som vann mellom fingrene, ja, eller forsvinner ned i magen på det lille, ekle krapylet på toppen av klokken? Spiser tiden vår, og forsvinner i det mørke hullet som vi aldri kan få tilbake?

Jeg kjenner igjen følelsen – den følelsen av å leve for helga. Følelsen av å se frem til feriene, for da kan jeg «endelig gjøre som jeg selv vil». Men hva med alle de andre dagene og timene, alle rutinene du bare eksisterer i, som en maskin på en fabrikk? Skal de ikke inkluderes som en del av livet ditt? De timene du sitter på sofaen og ser serie på Netflix. Er ikke de også, som alle andre ting, del av tiden du mister? Blir ikke også de timene brukt opp? Spist opp?


Debatt:

Marie: - Kan ei selvhjelpsgruppe være noe for deg?

- Har du noen gang ønsket at de vanskelige tankene du bærer på skal gå over av seg selv, liksom fordufte? De gjør sjelden det. Men du kan få det bedre herfra og framover.


Det er jo dette som er livet! Dagen i dag, øyeblikket du eksisterer i. Helga kommer og går. Feriene også. Hverdagen, den tirsdagen som forsvinner like fort som den kom… Vi gjør det vi kan for å kontrollere tiden, som for å kjenne at vi kanskje kan ha en bitteliten smule av kontroll. Men det har vi ikke. For tiden er utenom vår kontroll. Så hva kan vi gjøre?

Vi observerte glade, nervøse og spente studenter vandrende i gatene i Cambridge, og kjente en lengsel etter den samme gleden, det samme framtidshåpet og ambisjonene. Og den følelsen tror jeg man må fortsette å jage resten av sitt liv. Følelsen av at tiden ikke er ute. Det er ikke for sent for deg. Du kan fortsatt bli det du ønsker å bli, og du kan fortsatt gjøre det du ønsker å gjøre. Du kan fortsatt lære nye ting. Du kan fortsette strekke deg. For tiden forsvinner i fra oss, for hvert sekund du lever har du mistet et øyeblikk.

Men dette håper jeg kun vil være en motivasjon til å bruke den tiden du har fått til ting som gir deg glede og som gir deg en følelse av å være levende. Gå på den fjellturen du har planlagt i mange måneder men ikke fått gjennomført enda. Be den jenta med deg ut på date. Reis på den turen, og dra alene om du må. Gi slipp på fornuften, og la livet lede deg. Vi har ikke nok tid til å kaste bort dagene.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.


Debatt:

Randi Annette: - Hver gang noen sier ordet «typ», merker jeg at jeg smiler litt ekstra

- Det er litt fascinerende å se hvor påvirket vi kan bli av miljø og kanskje de vi ser opp til, skriver Randi Annette Enge.