Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Å tro på seg selv er et standpunkt og et valg du tar. Du bestemmer deg for hva du vil og så går du dit, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana. 
        
            (Foto: Privat)

- Å tro på seg selv er et standpunkt og et valg du tar. Du bestemmer deg for hva du vil og så går du dit, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Innlegg:

Mathilde (26): - Han hadde undervurdert meg med ett eneste blikk. Og jeg skal innrømme at det stakk

Meninger
- Ikke la noen – ikke deg selv en gang – begrense eller undervurdere hva du kan klare.

Det var en av disse fine vårformiddagene for noen uker siden da jeg var på vei til ukas siste forelesning – sola skinte og lufta var mild. Jeg fikk rom til å gå der og dagdrømme om framtid og jobb og alt jeg har kjent at jeg har lyst til å få til, da jeg plutselig ble fylt med en urolig og rar følelse av tvil. En følelse som kommer og går, men som slår hardt til når den først kommer. En skikkelig tvil på meg selv.


Astrid (19): «Varsel om ny skadedyrsesong: Russen har inntatt dressene»

- Nå sitter generasjon prestasjon på knærne og ber dere om å stole på oss. Gi oss et trygt sted der vi sammen kan feire overgangen til voksenlivet, skriver trondheimsruss Astrid Folvik.


Shit, klarer jeg egentlig dette her? Er jeg egentlig god nok? Har jeg egentlig det som skal til for å få til dette? Følelsen var så overraskende, men ikke ukjent. Jeg har nemlig erfart den type følelser før. Jeg har dager hvor jeg ser meg i speilet og føler meg selvsikker og fin. Noen timer senere kan jeg stå foran det samme speilet, i de samme klærne på den samme dagen – og føle det motsatte. Og så hørte jeg meg selv si til mitt indre: å ha tro på seg selv er ikke en følelse.

Jeg husker da jeg var i Thailand, og mannen min og jeg ble nysgjerrig på en lagune som befant seg på øya vi var – men det var vanskelig å komme seg ned dit. Den dagen hadde det dessuten regnet, og steinene var skarpe og glatte, og veien ned var voldsomt bratt. En fremmed kastet et eneste blikk på meg og sa til mannen min: «Jeg ville ikke latt henne klatre ned»… Han hadde undervurdert meg med et eneste blikk. Og jeg skal innrømme at det stakk. Jeg skal innrømme at egoet og staheten i meg vokste, og at jeg der og da bestemte meg for at jeg skulle klare det, om så kun for å motbevise den fremmede og for å bevise for meg selv at jeg kunne klare det jeg bestemte meg for (om jeg så måtte falle til døden i forsøket).


Innlegg:

Mathilde (26): - Om du skroller på Instagram mens venninna di forteller en historie, så kommuniserer du faktisk noe

- Om du skroller på Instagram mens venninna di forteller en historie, så kommuniserer du faktisk noe.


Og vet du? Det var vanskelig å klatre ned. Vi skled på gjørma i de barbeinte, våte føttene våre, og steinene var sleipe og glatte, og veien ned var farlig og bratt. Vi tvilte litt på veien, og det var flere ganger vi tenkte at vi skulle gi opp og klatre opp igjen. Men vi hadde en indre driv på veien. Vi hadde en motivasjon. For vi kunne hele tiden se lagunen ligge der nede og vente på oss i stillhet. Og jeg hadde dessuten en stolthet og iver i meg etter å få motbevise den fremmede som hadde undervurdert meg, og jeg ville bevise noe for meg selv – og mest av alt ønsket jeg jo å se den nydelige lagunen. Og vi klarte det. Ja, vi brukte lang tid. Ja, vi tvilte. Men vi gav ikke opp.

Moralen er enkel! Ikke la noen – ikke deg selv en gang – begrense eller undervurdere hva du kan klare. Da jeg klatret der nede i jungelen, omgitt av trær og merkelige lyder fra dyr og fugler og innsikter, med gjørme langt oppover beina og fikk bruke kroppen min for alt den er verdt – sliten, svett og ør, men sterk – da kjente jeg at jeg var uoverkommelig. Jeg var uovervinnelig. Og slike følelser vil jeg jakte mer på. Det er en helt enorm mestringsfølelse å gjennomføre noe du i utgangspunktet visste at du kunne klare, men som noe eller noen forsøkte å så tvil inn i. For om du klarer å lukke ut andres ideer om deg, og spørre deg selv: vil du dette? - og svaret er ja - da tror jeg det er svært mye som skal til for å klare å stoppe deg.


Leserinnlegg:

Randi Annette: - Overleppen min er skjev, men så er den det da, tenker jeg

- Selv jeg som føler meg veldig trygg på meg selv og mitt utseende, kunne jeg enkelt ha blitt påvirket dersom jeg har sett det samme hver dag.


Jeg søkte på en jobb en gang, og kjente at jeg var nokså selvsikker på at jeg skulle få den jobben. Jeg tenkte at, den jobben der er jo faktisk helt perfekt for ei som meg! Og jeg trodde på det. Men så var det noen som stilte spørsmål til det hele, med ord som: «Du har vel ikke kompetanse i det feltet der du?»
Og jeg kjente at jeg begynte å tvile.
Nei, kanskje jeg ikke er så perfekt likevel. Nei, dette klarer jeg kanskje ikke. Er dette egentlig noe for meg?

Og dette tror jeg sier mye om hvor lite som skal til for å begynne å tvile på deg selv. Sinnet ditt og ditt tankesett kan og vil påvirke din selvtillit. Og dine egne tanker kan lure deg til å tro på det du selv lar deg tenke.
Nei, jeg klarer ikke å klatre ned til den lagunen, det er for farlig.
Nei, jeg kommer ikke til å få den jobben der.
Nei, jeg har ikke det som trengs.

… og tvilen slår røtter. Tvilen får råde fritt og herje med sinnet ditt. Med mindre du tar tak og erstatter tviltanker med det motsatte.
Jo, jeg klarer det jeg selv vil, jeg.
Jeg kommer til å få den jobben der.
Jeg har det som trengs.

Hva skjer om ditt indre liv får mer plass enn ditt ytre? Vil ikke da måten du ser deg selv også gjøre noe med hvordan du bærer deg selv?


Leserinnlegg:

- Hvem er det egentlig som er kvalifisert til å være et forbilde for unge i dag?

- Det knyter seg i magen når en bruker sin påvirkningskraft til å henge ut et annet menneske, skriver innleggsforfatter Marthe Stoksvik.


Jeg liker så godt historien fra Bibelen om Jesus og Peter som gikk på vannet. Uavhengig av om du tror på historien eller ikke så er det mye å lære fra den: En av Jesu disipler med navn Peter bestemte seg for at han også – ettersom Jesus gjorde det – ville gå på vannet. Så han tok et modig steg ut i bølgene, og begynte å gå. Og han hadde øynene fiksert på Jesus mens han gikk. Men så skjedde det som skjer med oss mennesker så alt for ofte. Han begynte å se seg rundt, på omstendighetene, på havet, på de voldsomme, brutale bølgene, og tenkte: «Hva i svarte er det jeg holder på med? Dette her går jo faktisk ikke an!?» … og med det begynte han å tvile på om det han faktisk allerede gjorde egentlig var mulig. Og han begynte å synke, fordi han hadde flakket med blikket og blitt opphengt i omstendighetene og det «umulige» med situasjonen i stedet for å feste blikket og gå mot Jesus slik han skulle.

Sånn er det vel litt med oss i dag også. Sånn er det i alle fall med meg. I det ene øyeblikket er jeg selvsikker og kan klare hva søren jeg bestemmer meg for. Og i det neste kommer tvilen krypende på… og jeg blir usikker. Men jeg tror ikke at det å tro på seg selv er en følelse. Jeg kan nemlig ikke hvile min selvtillit på noe så ustabilt og skiftende som det. Jeg tror at det å tro på seg selv er et standpunkt man tar. Det er et valg man tar for seg selv. Uavhengig av om du føler at du skal klare det eller ikke så må du finne din indre driv som skal ta deg dit.

Omstendighetene kan være vanskelige: gjørmete, glatt, bratt og vanskelig, ja farlig til og med. Men lagunen er der nede og venter. Ser du den? Ser du drømmejobben? Ser du livet du drømmer om? Ser du lyset i enden av tunellen? Hold blikket festet dit du skal – så tror jeg at viljen din vil kunne hjelpe deg videre. Drit i gjørma, drit i bølgene. Hold blikket og bare gå litt på vannet.

Nei, å tro på seg selv må være mer enn en skiftende og ustabil følelse. Å tro på seg selv er et standpunkt og et valg du tar. Du bestemmer deg for hva du vil og så går du dit. Sånn er det.

… Lagunen var verdt det!


Leserinnlegg:

- 25 hadde trykket «skal». 369 var interesserte. Jeg begynte å le

- «Interested» og «Maybe» - ja, for hvem vet om det vil dukke opp noe bedre?