Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Hva med alle de som kjenner at de rett og slett ikke passer inn i noen grupper, slik jeg av og til føler? spør Mathilde S. Thrana i dette innlegget.  Foto: Privat

Mathilde (25): - Når ble det å være menneske et slags kompetansemål med punkter som man liksom må oppfylle? 

Meninger
- Vi ønsker å passe inn. For om vi passer inn, da kan vi kanskje kjenne at vi hører til... eller?

Jeg sier det ofte til meg selv at jeg ikke er en sånn person som egentlig bryr meg om hva andre mennesker sier og mener om meg. Jeg har mine meninger og deler dem åpent, nesten uten frykt. For det er jo det jeg ønsker, å være en person som ikke er så opptatt av andres meninger om meg selv.

Men sannheten er jo at jeg faktisk bryr meg. Jeg bryr meg veldig. Jeg kan til og med være svært hårsår når det kommer til det folk sier og tenker om meg. For jeg vil ikke bli misforstått. Men denne tankegangen vil ikke gjøre noe som helst godt, og man ender opp med å bli utslitt over å forsøke å rettferdiggjøre seg selv hele tiden.


Leserinnlegg:

- Hvem er det egentlig som er kvalifisert til å være et forbilde for unge i dag?

- Det knyter seg i magen når en bruker sin påvirkningskraft til å henge ut et annet menneske, skriver innleggsforfatter Marthe Stoksvik.


Jeg er svært opptatt av detaljer, og kanskje spesielt når det kommer til ord: hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. Hva mente han egentlig med det? Hvorfor sa hun det? Tenker de dette om meg nå? Kan jeg dele dette uten at alle ler av meg?

Jeg deler stadig innlegg hvor jeg deler fra hjertet mitt, og jeg holder pusten mens jeg venter på responsen. Mine tanker, drømmer, ideer, åpenbaringer om Gud og verden og alt annet ligger her ute og venter på at en eller annen skal kunne si hva som helst, tråkke meg ned i dritten og kritisere, eller juble med meg og heie meg frem. Jeg aner ikke hva, og det er skremmende. Kanskje er disse tankene som jeg deler helt fremmede for deg som leser. Kanskje ler du og tenker at jeg er gal. Kanskje heier du på meg og sier at jeg er modig. Og kanskje driter du litt i hva jeg sier og syns bare det er gøy å følge med på andres meninger uten mer dybde til det enn som så.

Jeg vet ikke hvem alle dere er og hvorfor dere velger å lese. Men jeg kan fortelle at jeg syns det er både utfordrende og skremmende å dele hjertet mitt med dere. Men det er også givende. Det er gøy å høre fra noen av dere at du eller dere kjenner dere igjen i mine tanker, for da kan vi stå sammen!

Jeg tror vi alle søker etter aksept i vår krets. Vi mennesker er flokkdyr. Skapt til å være sammen, til å omgås hverandre, til å finne kjærlighet og fellesskap. Og dermed tror jeg det bare er naturlig at vi søker aksept i gruppene vi befinner oss i. Vi ønsker å passe inn - introvert eller ikke, fordi mennesker trenger mennesker, uansett hvem du er. Da er det ikke rart man blir opptatt av hvordan andre mennesker ser seg.


Leserinnlegg:

Mathilde (25): - Det hjelper ikke å si, «jeg tilgir deg, men...»

- Det er lettere å bare bli irritert eller bitter, eller fornærma eller forbanna, enn å tilgi.


Jeg tror det er lett at man begynner å justere seg selv for å passe inn der hvor man ønsker å passe inn. Man blir det man tenker er forventet at man skal bli for at det skal bli plass til seg, og for at man skal kunne få høre hjemme. Vi ønsker å passe inn. For om vi passer inn, da kan vi kanskje kjenne at vi hører til... eller?

Det å passe inn er egentlig et ganske tåpelig uttrykk. For det å passe inn føler jeg sier noe om at du på en eller annen måte kan unngå å passe inn, og det er der isolasjon og ensomhet blir dannet: når målet blir å passe inn i ei gruppe. For hva med alle de som kjenner at de rett og slett ikke passer inn i noen av gruppene, slik jeg av og til føler? Blir de bare skjøvet til side og ut av bildet? For om du skal begynne å passe inn og ikke passe inn så må du stadig måle deg etter en skala - etter hvor høyt eller lavt du treffer på skalaen over om du er en del av denne gruppa eller ikke, og i hvor stor grad. Og når ble det å være menneske et slags kompetansemål med punkter som man liksom må oppfylle?


Mathilde (25): «Samfunnet pusher stadig på - huslån, bil, babyer og fast jobb»

- Er vi late? Vi orker ikke å jobbe så mye som våre forfedre, vi vil bare være lykkelige. Vi vil tjene penger på sosiale medier, reise verden rundt og leve livet. Late, late ungdommer nå til dags, sier de.


Er vi ikke alle mennesker? Gamle og unge, rolige og ville, karismatiske og beskjedne… Vi mennesker hører jo sammen. Vi er jo av samme rase. Vi lever jo på den samme jorda. Vi puster den samme lufta. Den samme sola gir oss dagen og solbrenthet på skuldrene, og den samme stjernehimmelen lyser opp asfalten på vår kveldstur i deilig høstregn. Er det ikke den samme kilde som satte oss her på jorda - som gav oss fingre og øyne og et hjerte som banker, og latter - og en hjerne og et sinn som kan lagre minner - gode og vonde – et sinn som kan gi oss kunnskap og hjelpe oss å lære, lære oss å elske, gi oss styrke til å være - ja, en kilde som har gitt oss frihet til å være oss selv?

Og likevel, til tross for at vi hører sammen og er like, så velger vi stadig vekk å danne oss grupper som skiller oss fra hverandre. Er det ikke nok at vi allerede er en særegenhet fra dyrene, insektene, andre arter på jorda – skal vi virkelig drive å danne oss grupper oss i mellom, hvor man kan passe inn eller ikke passe inn?

Jeg har det med å frykte å bli sett på som noe jeg ikke er. Jeg syns det er skummelt å legge ut bilder på insta i tilfelle jeg ikke får så mange likes som jeg håper på. Jeg er redd for at innleggene jeg skriver skal støte noen. Jeg er redd for å bli ledd av. Kommer disse tankene av at jeg er redd for ikke å passe inn? Redd for å støte meg selv ut fra et allerede velfungerende samfunn som har sine idealer og tanker som passer og fungerer - og hvor jeg ikke passer inn i det?


Leserinnlegg:

Randi Anette: «Setningen lød som følger: Jeg har ikke flere egg igjen. Jeg kan ikke få barn»

- Damer er nødt til å vite at man kan oppleve dette tidlig i tjueårene også. Så det å ta en sjekk er bedre enn å ikke gjøre det, skriver innleggsforfatter Randi Anette Enge.



For mine tanker kan være utradisjonelle. Jeg føler selv at jeg ikke alltid passer inn i de ulike gruppene. Så hvor havner jeg? Sånn midt i mellom? Svevende og uten noe som helst fotfeste? Eller er jeg rett og slett bare en helhet og et menneske, med fornuftige tanker, med nysgjerrighet og en tro på en Gud som jeg vet ikke alle tror på. For er det egentlig et skille der? Burde det være et skille? Eller burde vi alle søke sannhet sammen, være i fellesskap med hverandre, gi og ta, lære av hverandre og ta del i et helhetlig fellesskap som skaper tro på en verden vi kan være stolte av å råde over?

Jeg skulle av og til ønske at jeg rett og slett ikke brydde meg om hva andre tenkte og sa og mente om meg. Men jeg bryr meg. Fordi jeg har lyst å passe inn. Jeg har lyst til å bli sett og forstått og bli behandlet rettferdig, slik jeg tror de fleste mennesker i livet ønsker.

... passe inn i et samfunn som av og til er slitsomt og skremmende og vondt og forvirrende. Men inn vil du. Inn i flokken. Inn i kjernen. Bli en del av. For vi mennesker er flokkdyr. Vi ønsker jo bare å høre til og være sammen...


Debatt:

«Jeg lærte mye av de hånlige kommentarene»

- Si at det jeg tror på høres helt sprøtt og rart ut for deg. Det er helt greit, det har jeg absolutt ingenting imot. Men gjør det på en voksen måte da, skriver Mathilde S. Thrana i dette innlegget.