Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Vi krenkes av hver minste lille kommentar og tar oss selv mer høytidelige enn kongen selv, skriver Mathilde Skarsem Thrana i dette innlegget.  Foto: Privat

Leserinnlegg:

Mathilde: - Det er gørrfarlig å si noe som helst i dagens samfunn

Meninger
- Jeg stiller spørsmål til dagens generasjon fornærma. For det er det vi har blitt om dagen.

Det er gørrfarlig å si noe som helst i dagens samfunn. Du skal passe deg, bite deg i tunga og helst være enig med absolutt alle om absolutt alt. Du skal egentlig bare nikke med – for det å stille spørsmål, være uenig eller kritisk til noe som helst blir nesten som å være fiendtlig og diskriminerende. Hvordan våger du å være uenig i noe jeg føler? Hvem er du til å stille spørsmål til mitt indre univers? Altså, how dare you.


Debatt:

- Dommen er ikke bare et slag i trynet for dagens unge, men også alle våre etterkommere

Vi som vokser opp nå fratas muligheten til å rydde opp etter tidligere generasjoner, skriver Natur og Ungdom i dette innlegget.


Vel, la meg bare våge litt her nå. La meg bare utfordre deg litt, likevel. La meg vandre litt ut på ukjent, farlig, hatefullt farvann – for jeg vet at det å stille spørsmål til dagens mainstream er farlige saker.

Men er det altså slik at vi skal være like lettlurte som 19 åringer i moteindustrien, som hopper på hver eneste dumme trend uten å stille spørsmål, uten engang se seg i speilet og innse at de ser absolutt idiotiske ut i bøttehatt?

For det er jo slik det skal være nå. Vi skal følge flertall, følge mote, følge trender, være med. Det er dette som er moderne. Det er dette som er in. Sånn skal vi leve. Sånn skal vi tenke. Sånn skal vi være. Og du som ikke blir med oss andre: hvem tror du at du er, egentlig?


- Jeg sier «det går fint med meg», selv om jeg i utgangspunktet har det ganske kjipt

- Hvorfor kan vi ikke for en gang skyld slippe maskene og tørre å vise hvordan vi har det?


Har det blitt slik at hver eneste nye tankegang, hver eneste nye følelse og absolutt alt som er nytt er rett? Er det altså slik at alt som er forandring er sant? Er det slik at alt av forandring er bra? Jeg spør meg, er vi i det hele tatt kritiske til noe lengre, eller er vi redde for å ytre noe som helst annet enn det som er samfunnets fremste og tydeligste stemme?

Jeg stiller spørsmål til dagens generasjon fornærma. For det er det vi har blitt om dagen. Vi krenkes av hver minste lille kommentar og tar oss selv mer høytidelige enn kongen selv. «Hvordan våger du å være uenig med meg? Hvordan våger du å si at du tror på noe annet enn meg? Hvordan våger du å ikke være med på det som skjer her borte? Du er så gammeldags. Du er så trangsynt. Du er så konservativ. Du er så feil».

Og vi skal så absolutt ikke gjøres narr av. Alt handler om å ære, respekt og toleranse (som i seg selv er vel og bra), men har vi ikke blitt litt vel hårsåre, alle sammen? Har vi ikke blitt litt sånn at vi nesten ikke tørr å si noe som helst lenger i frykt for å fornærme og krenke og fremstå som diskriminerende?


Noen av de verste motekrisene de siste 20 årene

Vet du hva som var interessant med moten i tiden rundt da Kjartan Salvesen vant «Idol»? Null og niks...


Jeg kan ta meg selv i å være redd for å si hva jeg faktisk tenker om noe – om det så bare er en liten filleting – i tilfelle noen skal misforstå, tenke det verste eller vri det jeg sier (eller skriver) om til noe som er langt fra det jeg egentlig mente eller ønsket å si. Skal jeg da bare drite i det å «tenke sjæl og mene, måtte stå for det jeg sa» - ja, bæsje på egne verdier i frykten for å fornærme eller krenke andre? Hvor varsomt skal vi trå?

Kan vi kanskje – i et kronikk- og debatt- og influenser- og multimedieteknologiske Norge – bli litt flinkere til å tåle mer? Kan vi tåle uenighet? Kan vi tåle at ikke alle mener det samme som oss? Og klarer vi, selv om samfunnet skriker og brøler hva som er dagens yes and no, likevel tenke selv?

2021. Kom igjen da. La oss prøve nå. Prøv å bli litt fornærma - og prøv å faktisk bare stå litt i det. Kjenn på at din egen stolthet blir tråkka litt på og se at det går over. Man må ikke skrive kronikker hver eneste gang en blir fornærma... og man trenger heller ikke å bli fornærma for absolutt aaaalt...

Vil du lese flere innlegg fra Mathilde, kan du også sjekke bloggen hennes.