Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Kjendiser synder ikke som oss andre

Meninger
KOMMENTAR: Pandemien er i ferd med å gli over i en fase hvor etterpåklokskapen pryder mobilskjermene som om de var teser på leting etter en somatisk reformasjon. På tide å wake up and smell the latte?

Jeg har under ingen omstendigheter tenkt å ta på meg rollen som fattigmanns-versjonen av Mads Hansen som henger ut oppsminkede kjendiser som begår kardinalsynder i sosiale medier, men nå må jeg innrømme at jeg er lei.

Det tror jeg vi alle er.


Det er vår egen feil om vi får dåse i monitor

Kommentar: Hva forventer vi egentlig at en gruppe unge, veltrente mennesker som blir sendt til en solrik villa full av rusbrus, HD-kameraer og begjær skal finne på? Diskutere samtidslyrikk og spille Mario kart?


Lei av korona. Lei av smittetall. Lei av smitteøkning. Lei av brudd på smittevern. Lei av spekulasjoner. Lei av gnikke albuer istedenfor å bamseklemme. Lei av antibac. Men de aller fleste av oss gjør som menneskeheten har bevist gjennom klimaforandringer, verdenskriger og revolusjoner: Vi holder ut.

Siste nytt er at Sophie Elise (som jeg er fan av) har en beef med Ingeborg Senneset (som jeg er enda mer fan av) etter at førstnevnte poserte foran kamera med en post-it-lapps avstand til sine festlige medsammensvorne. Og før vi alle rekker en kollektiv pekefinger, hvem har oss har IKKE, under nooooen omstendighet, bestridet meteren i det siste?

Nei, nettopp.


Ti ting som er kulere nå enn før

«Alt var bedre før,» hevder enkelte. Mjaaa... På en del områder fins det fremgang å spore.


100 centimeter, det vi i vår familie kaller halve kroppen, er nemlig ganske lang distanse. I den forstand har ikke Sophie Elise og entouraget hennes gjort noen særlig større brøler enn resten av oss dødelige som har bedrevet mumling, kladding og trossing av intimsfære.

Problemet ligger i de to E-ene: Eksponering og etterpåklokskap.

Et bilde lagt ut på en profil med over 400 000 følgere kan i det rette lyset fort bli et vaiende sort flagg mot myndighetenes anbefalinger, og etter at kritikken blir rettet mot synderne i det offentlige rom så kommer de etter-rasjonaliserende og beklagende ordene som perler på en klikk-bringende snor.

I global målestokk har ikke den norske korona-situasjonen vært så helt ille på makronivå. Dette kan vi godt takke tiltak, informasjon og kloke hoder for. Så ble vi kanskje litt vel optimistiske på sensommeren og nå står vi oppi etterdønningene hvor vi får noen ganske saftige lokale utbrudd. Og når mennesker som står oppført i Brønnøysundregisteret som «influencere» ikke klarer å sitte pent på stolen uten å puste vindunst i hverandres ansikt mens filter du jour på Instagram skal velges ut, så kan man jo spørre seg hvor langt vi har kommet på et individuelt nivå.


Åtte harde sannheter om tatoveringer

Vi har kommet et godt stykke fra fengselsblekk, tribals og trampstamps. Faktisk så langt at nå kan til og med foreldregenerasjonen nikke anerkjennende til våre visuelle arr. Men: Helt fritt for schmertzen er det ikke.


I en tid hvor et band ved navn ’Milde symptomer’ hadde vært like nifst som Black Sabbath så sier det seg selv at mange av oss har piggene ute, og selv om vi tidvis står i fare for å kaste steiner i glasshus når vi kritiserer den oppvoksende slekt for å glemme forskjellen på meter og centimeter så er det sikkert ikke feil å rette skytset mot oss selv også.

Ganske mange av oss har helt sikkert latt meteren krympe noen ganger uten å slenge oss i skammekroken av den grunn.

Dette bør ikke bli en era hvor vi unner oss å være slepphendte, det kan nemlig ramme langt flere enn oss selv farlig fort.


Dette lærte Fredrik (34) av Ex on The Beach: Åtte harde sannheter

Hvis det er sant som de sier at vi blir det vi eter, så krysser jeg alt jeg har for at vi ikke også blir til det vi ser. Da kan nemlig dommedagen komme luntende før vi rekker å drikke opp rusbrusen.


Om det var én ting jeg lærte i forsvaret, så var det at troppen ikke var bedre enn sine svakeste ledd. Og om de som klasker skarptromme i front ikke mestrer kunsten å ta anbefalingene på alvor så kan man jo begynne å lure på hvor det egentlig har gått galt.

Den gode nyheten er at skaden kan begrenses på sikt, bare vi hele gjengen holder avstand og slutter å slikke hverandre på armene. Og før vi kritiserer andre, si som Terkel i knipe:

«Hva med dæ sjæææl?»