Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Jeg beundrer de menneskene som klarer å gi blaffen, skriver Mathilde Skarsem Thrana i dette leserinnlegget.  Foto: Privat

Mathilde (27): - Jeg var overbevist om at god selvtillit kom med alderen. Sånn er det ikke, tvert imot

Meninger
- Oppdraget om å bli likt, elsket og akseptert av alle er en umulig oppgave å gi seg selv.

Da jeg var yngre var jeg overbevist om at jeg ville bli modigere, mer trygg og mye mer karismatisk med alderen. Som om god selvtillit bare kommer gratis med alderen liksom. Sånn er det altså ikke, dessverre. Tvert imot, faktisk.


«Det er ikke oss studenter det er mest synd på nå»

KOMMENTAR: Det er kjipt å ikke få pensum-gnikke i kollokviegruppa om dagen, men at universiteter og høyskoler holder dørene stengt trenger ikke å bety at vår akademiske avanse stagnerer fullstendig.


Jeg føler selv at jeg i løpet av de siste fem årene har blitt helt enormt mye mer selvsentrert - og mye mer opphengt i hvordan jeg selv tenker og tror at andre ser meg. Jeg kan ta meg selv i å analysere sosiale settinger, vri meg og rødme over ting jeg sa som jeg angrer på, eller gruble over om måten jeg sa ditt og datt på ble oppfattet feil eller at om jeg som helhet rett og slett ble oppfattet feil.

Ei venninne fortalte meg for noen år siden at det å drite litt i hva andre tenker og mener om seg kommer med alderen. Vel, tell me how, for jeg har ennå ikke knekt koden. Hvordan klarer man egentlig det?


Seks kilder til håp i koronaens tid

KOMMENTAR: Det er en skummel tid, men alt er langt ifra bekmørkt. Her er noen ting som har gitt grunn til håp!


Jeg beundrer de menneskene som klarer å gi blaffen! Jeg beundrer de som ikke bryr seg om hva andre tenker om seg. Selv er jeg ganske så opphengt i det å rettferdiggjøre meg selv og sørge for at alle ser og forstår hvem jeg er - og ikke misforstår. Og hvorfor? Hvorfor er det så himla viktig?

Sannheten er vel i bunn og grunn at det ikke har noen som helst betydning. For ja, jeg kan speile meg i samfunnet og i alle mennesker rundt meg. Jeg kan søke og streve etter aksept blant mennesker jeg møter og omgås. Men slik som meg selv, er mennesker skiftende og uforutsigbare. Jeg kan ikke basere min egen identitet på noe som ikke er stabilt og sant, noe jeg kanskje ikke kjenner, noe jeg ikke vet søker det beste i meg, kan jeg vel?


Debatt:

«Sist jeg sjekka, får ingen av mine forbilder betalt»

- Jeg får meg kanskje et smekk på fingrene ved å si dette, men fåtallet av influenserne i Norge i dag er etter det jeg ser gode forbilder for den kommende generasjonen.


Så hva skal man da speile meg i? Hvordan skal man kunne vite at man er som man er og at man faktisk er bra nok, når en ikke kan kontrollere andres oppfatning?

… Ved å gi slipp, vil jeg tro. Ved å gi blaffen. Ved å drite i det. Oppdraget om å bli likt og elsket og akseptert av alle er en umulig oppgave å gi seg selv.

Jeg tror man vil gjøre seg selv en stor tjeneste ved å bare være seg selv og la andres tanker og fordommer være som de er. Jeg personlig kan ikke endre andres oppfatning av meg om det krever at jeg forandrer den jeg er. Jeg kan ikke tvinge de som ikke liker meg til å like meg, selv om det uten tvil er absolutt det jeg ønsker!

Jeg tror selvtillit handler om å ha tillit til at den du er faktisk er bra nok. Jeg tror det handler om å være stolt av den du er og fylle livet med de mennesker som søker det beste i deg og som tenker det beste om deg. Mitt mål må jo være å gjøre det samme som jeg ønsker fra menneskene i mitt liv.


Kommentar:

«What? Har ikke ungen iPhone 11 ultra + og sko til tusen millioner?»

Mikromaterialismen ruller tungt om dagen, men når vi selv er bevisste rundt fasade og image, kan vi forvente at den oppvoksende slekt ikke skal være det?


Tenke og søke det beste i de mennesker jeg omgås - også de som jeg oppfatter som vanskelige å forstå, eller som jeg kanskje oppfatter ikke liker meg, eller som rett og slett bare irriterer meg grønn og blå. For vi mennesker er komplekse, og det er ikke alltid at man klikker med absolutt alle. Men valget om å søke, tenke og behandle mennesker på best mulig måte tror jeg er viktig at man tar.

Og med de fleste ting, så starter det med meg selv. For tross jeg ikke kan forandre hvordan andre tenker om meg eller hvordan andre tror at jeg er, så kan jeg kontrollere hvordan jeg selv tenker om og behandler andre: med kjærlighet, respekt og toleranse - uavhengig av alt. Det får være det nye oppdraget, først og fremst. Det å søke å elske de rundt meg, og la disse gjerningene få ringvirkninger.

Og gi litt blaffen i hva andre sier, tenker og tror om deg. Det er ikke så farlig, egentlig. For det definerer deg faktisk ikke.

Du kan lese flere av Mathilde sine innlegg på bloggen hennes (ekstern lenke).


Debatt:

Madeleine: - Vi må tørre å skildre hvor mange som blir berørt hvis akkurat du velger bort livet

- Kanskje vil du oppleve den samme håpløsheten flere ganger, men prøv å husk at du kom deg igjennom det sist. Du klarte å kjempe deg igjennom, og du vil klare det igjen.