Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Skribent Mathilde Skarsem Thrana spør om vi kan legge vekk skjermene litt mer i 2020.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - De som vokser opp nå, får jeg medfølelse med

Meninger
- Jeg skal ikke oppdra min egne barn der internett og sosiale medier er sentrum og fokus av alt, skriver Mathilde Skarsem Thrana.

Jeg er glad for at jeg vokste opp på 90-tallet. Jeg føler at jeg ble født i den beste tiden – i et fremtidsrettet, men likevel jordnært samfunn, hvor sosiale medier enda ikke hadde fått grep om samfunnet.

De som vokser opp nå får jeg medfølelse med. For da jeg vokste opp var ikke internett våre konger. Det var hverandre. Et eget kongerike av unge mennesker som utnyttet dagene til det fulle. Det var ingen grunn til å sitte hjemme. Livet var jo der ute!


Debatt:

Madeleine: - Vi må tørre å skildre hvor mange som blir berørt hvis akkurat du velger bort livet

- Kanskje vil du oppleve den samme håpløsheten flere ganger, men prøv å husk at du kom deg igjennom det sist. Du klarte å kjempe deg igjennom, og du vil klare det igjen.


Jeg føler selv at jeg fikk være barn så mye lengre enn det dagens barn får. Vi brukte tiden vår på å utforske rundt om i nabolagene, være kreativ, og leke. Da jeg var tenåring satt vi ikke foran skjermene og så Netflix eller scrollet på Instagram. Vi løp rundt i gatene i store gjenger, lekte boksen går eller ringte på dører og gjemte oss, bare for å irritere.

Skulle du ha med en venn ut, ringte du faktisk på døra og spurte om de ville leke, eller du ringte til hustelefonen og spurte etter vedkommende. Jeg har opplevd tenåringer som klager over å ikke få bruke telefonene i skoletida. Jeg er ganske sikker på at få av dem i det hele tatt har sett en hustelefon, om så bare hjemme hos sin gamle bestemor.

Vet egentlig barn og unge hva ring-pigging(ring-på-spring) er for noe? Leker de boksen går på sene sommerkvelder slik vi gjorde? Bygger de snøhuler i skumringen og aker de ned bratte bakker?


Debatt:

Madeleine: - En sensor bestemmer om du er god nok, og et tall avgjør fremtiden din. Er det virkelig sånn vi vil ha det?

- Vi trenger et system som ser bredere, gjør plass til flere og legger større vekt på høyere utdanning.


Jeg ser selv at internett og sosiale medier, uansett hvor lite vi ønsker å gi det fokus og vår tid, fort kan bli en tidstyv for mange av oss. Kanskje de aller fleste? Instagram, Snapchat og Facebook roper ut om bevegelsen i verden, bevegelsen i menneskene rundt oss, og alt skal dokumenteres og legges ut.

Selv går jeg med Iphonen i lomma hvor enn jeg går. Ja, jeg føler meg nesten litt naken uten den, om jeg så bare skal gå fra soverommet til badet. Hadde jeg bare visst hvor mye tid jeg har kastet bort på sosiale medier hadde jeg nok grått mine bitre tårer!

Uten alle disse elektroniske virkemidlene som ja, kanskje har gjort hverdagen lettere, verden mindre og åpnet opp nye muligheter for oss, så ville det vel kanskje likevel gjort oss mer tilstede i øyeblikkene og tvunget oss til å være mer kreative med tiden vår, eller?


Debatt:

Marianne (19): - Jeg smiler tross «min forferdelige situasjon»

- Enten så blir du mislykket, ensom, isolert, en trist historie, eller så er du en stor inspirasjon og unntaket.


På nyttårsaften var jeg en av få som stirret på rakettene med egne øyne. For de rundt meg glante på fargeglitteret på himmelen gjennom kameralinsa på telefonen sin. Og ja, stories på Snap og Instagram var fulle av videoer og bilder av raketter (som om det er spennende for folk å se på rakettene du ser på, når alle i hele Norge antakeligvis gjør det samme fra der de står?)

Hva skjedde med å kapre noen øyeblikk – kun for deg selv, og ikke nødvendigvis for verden? Kan ikke noen øyeblikk tilhøre deg og bare deg?

Er det en ting jeg har lært ved å sitte sånn og mimre tilbake til da jeg selv var barn så kan jeg i alle fall si at jeg ikke skal oppdra min egne barn til en verden hvor internett og sosiale medier er sentrum og fokus av alt. Kanskje vil det bli svært vanskelig, nå som det helst er det som skal snakkes om. Og det er og vil være min jobb å oppdra mine egne til å håndtere teknologien på best mulig måte.


Årsforbruk av dasspapir til støtte for fotballaget?

KOMMENTAR: I disse dager selger foreldre-avdelingen på fjesboka så mye kjeks, bambus-strømper og papir til bruk i det lille rommet at jeg nesten lengter etter bilder av skyer og soup du jour.


Det vil være min jobb å vise barna hvordan de kan utforske og leke. For ja, det er lett å plassere barnet foran en skjerm. Og barna vil garantert lære å spille tv-spill hjemme hos vennene sine. Men grunnverdiene mine må forandre seg og smitte over på mine egne barn, slik at de også, slik jeg selv ønsker å lære meg, ser verdien av uanmeldte besøk, utilgjengelighet, kreativitet og tenke selv. At de også, slik jeg gjorde, finner glede i å løpe rundt i nabolagene, leke boksen går, ringe på til naboene og gjemme seg i busker mens man fniser og spiser drops kjøpt fra godteriautomaten med penger en fikk fra flaskene man pantet.

Min egen far var en mester på å sette i gang leken hos oss, være det å lage skattejakt i skogen, sette i gang konkurranser, vise oss hvordan å lage bondegård av kongler og kvister eller bare så enkelt som å være med i leken når vi spurte ham.

Det kan ikke bli sagt nok, tror jeg. Fortidens generasjon er en utrydningstruet art. Og de som kommer etter, hva skal det bli av dem? … de som ikke engang vet hvordan å slå opp i et atlas?


«Slik får du perfekt hud, hår og alt»

Er det så enkelt som et kosttilskudd i rosa innpakning til 399 kroner i måneden?


Kanskje har det vært slik, alltid. Kanskje sitter eldre og rynker bryna og irriterer seg over dagens generasjon og våre «dumme» valg, og bekymrer seg over hva som vil skje når de er borte. Og vi kommer også til å sitte gamle og grå og irritere oss over de som kommer etter oss (…bortsett fra våre egne barnebarn, så klart, for de er jo verdens herligste).

Vi lever i en tid hvor teknologien stadig blir mer utviklet og avansert. Vi mennesker har utrettet helt enormt mye, og tenk å få lov til å leve i en tid som denne! Men vi skal likevel ta med oss visdommen til de som har gått før oss. Din bestefar sitter mulig med visdom som sier noe om hvordan å leve livet sitt til det fulle, eller bare det enkle faktum om hvordan å være lykkelig. I en verden hvor teknologien gjør alt tilgjengelig for oss er det viktig å stille seg spørsmål til hvordan du ønsker å leve livet ditt.

Vær litt bevisst på hvilken retning dagens samfunn tar, og ta konsekvente valg: skal du lære barna dine å bygge bondegård med kongler, trigge fantasien og leke boksen går? Eller plasserer du barnet foran skjermen – den skjermen som de skal kjenne til og ha et forhold til resten av sitt liv? Kan 2020 bli et revolusjonerende år, hvor vi legger vekk skjermene og søker hverandre i stedet? Søker øyeblikkene, og ikke nødvendigvis trenger å dokumentere dem for at de skal eksistere?


Debatt:

Marie (20): - Vi trenger en digital helsesøster – også for studenter

Studietiden er den beste tiden av livet, sies det. Likevel er det altfor mange som føler seg ensomme, føler at de underpresterer eller sliter med psykiske problemer. Det må vi prøve å gjøre noe med!