Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Mange av oss som undertrykker ting vi kjenner på, fordi vi ikke orker kampen, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - Jeg passer på å spise sunt og å trene. Men den psykiske helsa, det er noe helt annet

Meninger
- Det er lettere å fokusere på grovt knekkebrød og sukkerstopp. For indre greier er så vanskelige.

Det er rart med det, egentlig, hvor mye man tenker på sin fysiske helse. Jeg gjør i alle fall det. Passer på å spise sunt. Passe på så jeg trener litt, ja, og holder meg i vigør. Det er bare sånn det er det. Det er vanlig å dra på treningssenter. Vanlig å gå på tur i marka eller joggetur i skogen. Komme seg ut og svette litt.

I dagens samfunn virker det som det å trene og spise sunt er viktige prioriteringer i de fleste sitt liv. Være det en travel tre-barns mor eller en student, så klarer de fleste å prioritere fysisk aktivitet på en eller annen måte. Men når det kommer til den psykiske helsa, så er det faktisk noe helt annet. Jeg tør i alle fall å påstå det.


«Å lese kommentarfelt er omtrent like genialt som å tåle Google hver gang du kjenner en form for innbilt skavank»

KOMMENTAR: Om evolusjonen stadig gir oss tynnere hud, er det bare et tidsspørsmål før elever i grunnskolen har en dobbeltime med «krenk» før O-fag og Heimstadlære.


Jeg kom i prat med ei venninne om dette for ikke så lenge siden, hvor hun fortalte meg om sin erfaring i samtale med en terapeut. Selv hadde hun ikke vært klar over undertrykte følelser, eller det at hun hadde begynt å lukke seg inne og glemme å føle. Jeg tror det er fort gjort å gjøre det. Spesielt nå, i det travle livet vi lever, og kanskje spesielt for oss som bor i en by hvor det er hektisk og høyt tempo omtrent hele tiden. Det skjer noe hele tiden. Det er alltid noe å være med på. Det er alltid noen å møte. Det er alltid noe. Jeg tror man kan gå flere uker uten å faktisk stoppe opp og kjenne etter hvordan man faktisk har det inni seg.

Selv forsøker jeg ofte å tolke og analysere egne følelser, og være obs på hvordan jeg har det, men det er ikke alltid så lett. Da er det noen ganger lettere å fokusere på grovt knekkebrød og sukkerstopp. Noe konkret, noe praktisk. Noe som kan gi meg resultater på den fysiske helsa, først og fremst. For indre greier er så vanskelige. Flytende liksom, ikke noe å gripe tak i. Kanskje er man redd for at om man begynner å grave så kommer man seg aldri ut igjen? Litt sånn, shit - hva er det egentlig som gjemmer seg i mitt indre rom? Kommer jeg meg noen gang ut av dette her?

Men er ikke egentlig den psykiske helsa like viktig – om ikke viktigere – enn den fysiske helsa? Den psykiske helsa vår er jo den som sier oss noe om hvordan vi har det, er det ikke det? Så hvorfor kan vi ikke begynne å prioritere den, først?


Debatt:

Mathilde (26): - Det har nesten blitt litt humor å si det, at man liksom er «blakke» uka etter lønning

- Vi fniser av det, for vi syns det er gøy, ja, litt søtt til og med, at vi kaster bort penger på ting vi ikke trenger.


Jeg har hørt flere mennesker fortelle historier om mennesker de har møtt, kjent eller til og med vært i forhold med som ikke har vært i skikkelig kontakt med sine egne følelser. De har aldri erfart å elske før og vet dermed ikke hvordan de skal behandle følelsen. De har aldri satt ord på angsten eller uroen de har hatt inni seg. De har ikke snakket med noen om frykten de har hatt. De har bare skjøvet alt under teppet og undertrykt det. Og jeg tror at det uten tvil være å utsette et problem som vil kunne ta igjen deg på en eller annen måte. Det teppet vil snart være fullt av ujevne klumper og ubehageligheter. Jeg tror det beste er å ta tak i følelsene, jobbe med problemene og se seg selv i speilet daglig, og være obs på sitt indre liv.

Selv kan jeg ikke huske å ha gått til terapi for å prate om ting jeg tenker på. Ikke engang i min kristne krets har jeg pratet med egen pastor, veileder eller noe som helst rådgiver om hva jeg tenker eller føler. Jeg gikk aldri til helsesøster på skolen eller rådgiver for å prate. Det har bare aldri vært en del av den jeg er, det å sitte sånn og prate om følelser. Det har alltid vært litt for skummelt for meg. Litt for nært, litt for sårbart.


Ti ting som irriterer

Det er en del som skal klaffe for at vi alle skal kunne eksistere i harmoni under samme måne og sol, men så kan vi Homo sapiens ergre hverandre gule og blå iblant.


Dagboken min ble min beste venn, og der delte jeg innerste tanker og følelser. Dessverre vil ikke en dagbok kunne gi råd. En dagbok vil ikke kunne trøste. En dagbok vil til og med ikke være i stand til å holde på dine hemmeligheter om en inntrenger banker på. Men i mitt unge voksne liv har jeg erfart mer og mer viktigheten og verdien av det å åpne seg opp, være sårbar og prate om ting man har på hjertet – med familie, ektemann og nære venner. Ja, til og med dele med dere som leser innleggene mine uke etter uke… Det er faktisk noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Men se meg nå, da!

Jeg skulle egentlig ønske at vi mennesker (kanskje spesielt nordmenn?) pratet mer om følelser, og var modige nok til å være mer sårbare. Joda, vi har kommet mye lengre nå enn før. Vi har blitt svært åpne for dialogen om psykisk helse. Det lages tv-serier, skrives bøker, Instagram-profiler med lange captions som fremmer og forteller, bloggere og offentlige figurer prater og deler om psykiske lidelser. Og det heier jeg på! Jeg ønsker å oppfordre deg som leser til å følge disse menneskenes gode eksempel. Og ikke nødvendigvis åpent på plattformer som absolutt alle kan se – men kanskje i det stille, med dine aller nærmeste, med noen du stoler på og en god venn.


Ingrid Marie (22): - Et stort og trygt nettverk metter ikke når det er manglende skolemat som er problemet

- Det er bra at Høyre vil styrke skolehelsetjenesten og laget rundt barna, men vi ser dessverre lite til det når alt kommer til stykket, skriver Ingrid Marie Sylte Isachsen (SV).


Jeg tror det er mange av oss som undertrykker ting vi kjenner på fordi vi ikke orker kampen. Orker ikke å analysere og tenke over hvorfor vi føler slik vi føler. Kanskje er det mange som ikke engang vet hvorfor de føler slik de føler, som kun reagerer og trigges av enkelte ting men som aldri stopper opp og spør seg hvorfor. Og hvordan skal man da egentlig bli klar over hvor problemet ligger og videre klare å jobbe med det du strever litt med om du ikke engang vet hva det er?

Vi har alle en psykisk helse. Vi har alle et indre liv. Og vi har alle en enorm verdi - en verdi vi får fått helt gratis og ubetinget, gjennom den enkle og prestasjonsløse virkelighet som er å få lov til å være menneske. Og uavhengig av hvor vi kommer fra, hvem vi er, vår historie og våre handlinger, fortjener vi alle å ha det bra. Jeg tror nemlig vårt indre liv preger våre handlinger, hvordan vi møter andre mennesker og valgene vi tar.

Så hvorfor ikke pleie sin indre helse, først og fremst. Lær å elsk deg selv. Lytt til ditt indre. Stopp opp, kjenn etter og vær ærlig med deg selv. Hvordan har du det i dag?

… nei, ikke «bare bra».

Hvordan har du det egentlig i dag?

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.


Debatt:

Mathilde (26): - Nå står jeg altså her med en ganske halvveis ubrukelig bachelor. Hva nå, liksom?

- Ja, hva skal du egentlig til høsten? Frem til nå har jeg alltid visst hva jeg skal svare, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana.