Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Tenker du over hvordan du behandler menneskene som skuffer deg, spør Mathilde. 
        
            (Foto: Privat)

Tenker du over hvordan du behandler menneskene som skuffer deg, spør Mathilde.  Foto: Privat

Debatt:

Mathilde (26): - Vi trenger noen som ser forbi at vi driter oss ut og som hjelper oss opp på beina igjen

Meninger
- Det kan være vanskelig de gangene du føler deg forlatt, glemt, nedprioritert eller satt til side, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana.

Lever dine venner og nærmeste på nåde?

Og når jeg sier «leve på nåde», så mener jeg dette på både godt og på ondt. Jeg mener at dine venner og dine nære lever på nåde ved enten å få denne nåden – eller ikke få den.

Det å leve på nåde høres ut som en positiv ting for meg av erfaring og lærdom i oppvekst og som kristen. I kristen sammenheng handler det om å være tilgitt og elsket, uavhengig av feil, mangler og gjerninger. Og det er positivt, så lenge vedkommende med nåden i sine hender faktisk ønsker å gi den.


Innlegg:

Mathilde (26): - Hverdagsjenta i Trondheim finnes. Det er bare at hverdagsjenta ikke frontes på VG

- Det er ikke normalt å gå ut å spise hver eneste dag og le av at man «ikke kan å lage mat» i en alder av 24 år, skriver innleggsforfatter Mathilde Skarsem Thrana


Men hva skjer når du lever på nåde hos dine venner? Hva skjer når du tvinger dine nærmeste til å leve på en nåde som er basert på deres gjerninger?

Jeg føler selv at jeg lever på nåde. I alle fall i mitt eget hode. Det jeg mener med det er at jeg ganske ofte ser for meg at folk skal straffe meg for at jeg gjør noe feil og videre fryse meg ut av livene sine grunnet noe jeg sa eller gjorde. Jeg vet ikke helt hvor dette kommer fra, for per dags dato er jeg omringet av venner og familie som aldri behandler meg på den måten og som stadig elsker meg for den jeg er, uansett hva jeg sier eller gjør.

Men kanskje kommer følelsen fra tidligere erfaringer. Kanskje kommer det fra noe i meg selv. Kanskje kommer det av at jeg er stolt og usikker, eller at jeg i yngre alder erfarte å bli straffet for dårlig oppførsel rundt mine nærmeste venner ved å ikke bli invitert til å henge fordi jeg hadde sagt noe galt til noen. Eller kanskje kommer det av at jeg selv tenker slik om menneskene som svikter meg?

Mitt mål i livet er å aldri la noen måtte leve på den ugitte nåden slik jeg måtte den gang. Og jeg ønsker at mennesker skal føle at det er lov å feile, snuble litt, si noe feil, ja, til og med få lov til å være litt feil i lengre tid uten at jeg skal velge å fryse dem ut, kaste dem ut av livet mitt eller velge dem bort. Jeg tror nemlig at det kan være svært vanskelig å vedlikeholde relasjoner i livet sitt om alle kun lever på en nåde som du kun velger å gi ut når de oppfyller dine krav.


Debattinnlegg:

Sara (29): - Vi hadde gitt bort livmor, eggstokker og kastrert oss for å slippe dette, om det hadde vært så enkelt

- Å fjerne livmor er dessverre ikke en fiks for endometriose. Har du først fått den, er den nådeløs, skriver innleggsforfatter Sara (29) fra Trondheim.


Jeg har det i meg å føle for å straffe folk når de behandler meg urettferdig. Dette fordi jeg er så himla stolt. Og stolthet er noe av det verste å ha i seg. Jeg må derfor stadig velge og velge og velge, om og om og om igjen, å tilgi. Velge å se bort fra feilene og manglene til de jeg er glad i, og heller se på de kvalitetene som er gode og som jeg elsker med dem.

Det kan være vanskelig, spesielt de gangene du føler deg sviktet. Det kan være vanskelig de gangene du føler deg forlatt, glemt, nedprioritert eller satt til side. Det er lett å tenke «du såra meg! Jeg tar herved avstand fra deg». Men jeg skal fortelle deg en hemmelighet: Det er ikke der relasjonene styrkes. I avstanden, altså. Relasjonene bygges og styrkes i nærhet. I valget om å fortsette, om å gi nåde og tilgivelse gang på gang, og på en gjensidig måte.

Jeg brenner sånn for et samfunn hvor mennesker velger å tilgi, både de store og de små tingene.

Men akkurat her, kanskje aller helst de små tingene. Kanskje aller helst de gangene noen glemte deg, skuffa deg eller ikke stilte opp der du trengte dem. Tenker du over hvordan du behandler menneskene som skuffer deg? Straffer du dem, kanskje til og med helt underbevisst? Svarer du kort på tekstmeldingene de sender? Ringer du en annen venn og prater om han eller henne bak deres rygg? Bryter du ned deres karakter grunnet en feil eller en mangel de hadde i dine øyne?
… og da kan du spørre deg selv:

Ønsker du at mennesker skal tvinge deg til å leve på denne type nåde i sine liv? (Og om svaret her er nei, vet du kanskje hva du bør forandre i deg selv.)


Kommentar:

«Åtte ting jeg skulle ønske jeg visste som 20-åring»

Den forlengede ungdomstid er arenaen for å finne seg selv, og hvem er vel flinkere til å gi råd på veien enn en halvsur 32-åring?


Skal mennesker leve på nåde i mitt liv ønsker jeg at det skal være i overflod av nåden. Og jeg ønsker å leve i overflod av nåde hos andre. Sannheten er at vi mennesker vil og alltid kommer til å skuffe hverandre.

Vi trenger nåde.
Vi trenger noen som ser forbi at vi driter oss ut og som hjelper oss opp på beina igjen.

Lever du på nåde? Lever dine venner på nåde hos deg? Og hvilken nåde er det? Er den gjerningsbasert? Eller er den gratis og ubegrenset? Og hvilken vil du helst ha?

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.


Leserinnlegg:

Randi Annette: - Press om skyhøye karakterer - skremmende spør du meg!

- Hvor bra er det å dele med hverandre hva som er bra og ikke bra karakter? Hvor kult er det å være den jenta som ber til høyere makter om å få 2 for å i det hele tatt stå?