Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Å gi tilgivelse er en av de vanskeligste tingene å gjøre, skriver innleggsforfatter Mathilde S. Thrana. 
        
            (Foto: Privat)

- Å gi tilgivelse er en av de vanskeligste tingene å gjøre, skriver innleggsforfatter Mathilde S. Thrana.  Foto: Privat

Leserinnlegg:

Mathilde (25): - Det hjelper ikke å si, «jeg tilgir deg, men...»

Meninger
- Det er lettere å bare bli irritert eller bitter, eller fornærma eller forbanna, enn å tilgi.

Jeg satt en dag med en kopp kaffe og funderte på en av de tingene som jeg syns er noe av det absolutt vanskeligste et menneske må gjøre i løpet av livet. Og ikke alle klarer det heller.

Men ved å skrive ned tankene mine, konkluderte jeg med at jeg heller vil være en som tilgir enn en som velger bitterhet og harde tanker om andre. For det er den verdenen jeg vil leve i. Det er slike mennesker jeg vil ha i livet mitt.


Leserinnlegg:

Randi Anette: «Setningen lød som følger: Jeg har ikke flere egg igjen. Jeg kan ikke få barn»

- Damer er nødt til å vite at man kan oppleve dette tidlig i tjueårene også. Så det å ta en sjekk er bedre enn å ikke gjøre det, skriver innleggsforfatter Randi Anette Enge.


Vi har alle måtte tilgitt noen, det er jeg ganske sikker på. Og jeg tror tilgivelse er en av de vanskeligste tingene å gjøre. Det er et slags offer av seg selv og et offer av sitt eget hjerte. For ved å tilgi noen gjør man seg selv svært sårbar - og man gjør seg selv tilgjengelig og åpen for det å bli såra igjen. Og det vil skje. Livet er bare sånn. Vi mennesker sårer både de vi ikke liker og de vi faktisk er glade i. Og det er vel nettopp derfor tilgivelse er så utrolig viktig om man ønsker sunne og gode relasjoner i livet sitt!

Ved å tilgi noen, sier man egentlig til vedkommende man tilgir at man ikke lenger holder ham eller henne ansvarlig for det han eller hun gjorde som såra deg. Det hjelper ikke å si at «jeg tilgir deg, men...», for da har du egentlig ikke tilgitt, har du vel? Du holder fortsatt motparten ansvarlig for det han eller hun gjorde, og dermed har du jo egentlig ikke klart å legge det bak deg.

Og jeg tror at om man kan klare å tilgi noe, uten engang å kreve en unnskyldning eller forklaring, så har man klart det umenneskelige. Kunsten er å tilgi uten at man nødvendigvis trenger at motparten skal vite det eller trenge å høre det. Tilgivelsen er ikke viktig kun for den du tilgir, nemlig, men nesten enda viktigere for deg selv og ditt indre.


Leserinnlegg:

Lisa Maria: - Jeg gleder meg til hver tirsdag. Og hater å gå derfra

- Jeg har et ønske om at flere blir besøksvenn. Det er et stort behov. Noen få timer kan utgjøre så mye for noen, skriver innleggsforfatter Lisa Maria Jensen.


For det å bære nag mot noen gjør jo egentlig mye mer vondt for deg og har mye mer skade på ditt sinn enn på den du bærer nag i mot. Og dermed er tilgivelse et slags offer på deg selv, ditt hjerte og din stolthet (ja) - men det er også et konsekvent valg du tar for deg selv for å få det bedre med deg selv og måten du ser og tenker på de rundt deg på.

Noen ganger krever det konfrontasjon, og her har jeg lært at det aller beste i en uenighet er å søke etter en vinn-vinn situasjon - der hvor man møter hverandre på midten og prøver å forstå hverandre.

Ei jeg kjenner sa en gang, «konfrontasjon er en invitasjon til en dypere relasjon» - og jeg kunne ikke vært mer enig. Noen mennesker må man tilgi i det stille, kanskje fordi vedkommende ikke prøver eller mente å såre deg i det hele tatt. Og noen ganger må du holde sinnet ditt for deg selv, for om intensjonen din ved å konfrontere kun er for å få ut frustrasjon og sinne tror ikke jeg at dette vil ha annet enn et egoistisk motiv, og dermed ha lite eller svært negativ virkning.


Debatt:

«Jeg lærte mye av de hånlige kommentarene»

- Si at det jeg tror på høres helt sprøtt og rart ut for deg. Det er helt greit, det har jeg absolutt ingenting imot. Men gjør det på en voksen måte da, skriver Mathilde S. Thrana i dette innlegget.


Men av og til kan det å strekke ut ei hånd og ta opp ting man kjenner på styrke relasjoner - om det er i en relasjon hvor man virkelig ønsker å bevare og vedlikeholde på en god og sunn måte. Jeg og min bestevenninne har flere ganger konfrontert hverandre med ting vi kjenner på, og når man da igjen kommer på bølgelengde og forstår hverandres synspunkt, blir man så mye nærmere hverandre, og relasjonens kjerne er styrket!

Relasjoner er fulle av muligheter for tilgivelse, dere. Og ettersom dette er en realitet - at både dine nære og fjerne kan og antakeligvis vil såre deg en eller annen gang (og sikkert mange, mange ganger) - så kan man ha som mål å være rask med å be om tilgivelse, og ikke minst: være rask med det å faktisk tilgi.

Ved å tilgi mennesker - selv der det er ufortjent eller vedkommende ikke en gang har bedt om tilgivelse, vil man kunne bygge sterke, sunne relasjoner - ja, som bygger på tillit og trygghet. For om jeg velger å fortsette å tilgi og tilgi og tilgi, uansett hvor vondt det kan gjøre, vil vedkommende jeg stadig tilgir snart forstå at det ikke finnes noe han eller hun kan gjøre som skal få meg til å ville kaste han eller henne til siden kun fordi de såra meg.


Debatt:

«Å lese om hunder og katter som blir både dumpet og mishandlet opprører meg»

- Man burde ikke skaffe seg et kjæledyr eller husdyr om man ikke kan forplikte seg 100 prosent til å ivareta dyrets behov, skriver Fredrik Trøan Johansen i dette debattinnlegget.


Det er en uforpliktet og betingelsesløs kjærlighet som jeg tror vil forandre verden. For tenk om du kunne leve i en trygghet ved at de menneskene du har i livet ditt aldri noen sinne vil kaste deg til siden på grunn av noe du gjør? Relasjoner hvor du er trygg og elsket og velkommen uansett? Tenk om vi alle tenkte sånn? Rask til å be om tilgivelse, rask til å tilgi, og elske betingelsesløst.

Hadde ikke det vært en deilig verden å leve i? Og disse er fine ord. Det er lett å skrive: «vi må bli flinkere til å tilgi og flinkere til å be om tilgivelse.» Men jeg, til tross for at mine tanker om tilgivelse er oppriktige og noe jeg faktisk står for, må fortsatt jobbe beinhardt for faktisk å være i stand til det. Det er lettere å bare bli irritert eller bitter, eller fornærma eller forbanna. Og av og til føles det godt å bare ta den «lettere» utveien og la følelsene bestemme sine handlinger.

Men når jeg da innser at også jeg, slik som menneskene jeg har i mitt liv, sårer og fornærmer mennesker, setter det jo også meg i fare for ikke å få den tilgivelsen eller tålmodigheten tilbake - ettersom jeg selv ikke er villig til å gi den.


Leserinnlegg:

Iver (18): «Det er faktisk helt lov, å ikke ha det bra altså»

- Vi har alle hørt klisjé-forslaget om å bare tenke positivt, men det er faktisk ikke så lett som det, skriver Iver Daaland Åse i dette leserinnlegget.


Det du sår høster du, så enkelt er det jo egentlig, right? Så hvorfor ikke høste litt kjærlighet da? Om jeg velger å møte hardt mot hardt, velger å være bitter og ikke tilgi - så sier jo jeg, ved disse gjerningene og holdningene jeg bærer, at det er slik jeg syns at mennesker skal behandle hverandre når man selv blir såret. Og da blir jeg konfrontert med mine egne verdier!

Når noen jeg er glad i sårer meg, skal jeg da velge å ta avstand? Bli bitter? Fryse ut vedkommende fra livet mitt og «heve meg over det?» Er det slik jeg ønsker at andre skal behandle meg når jeg selv er en liten dritt? For tro det eller ei, vi kan alle være en liten dritt av og til - jeg er en dritt cirka en gang i måneden #girlsKnow.

Og dessuten om jeg har lavt blodsukker eller er sliten. Da fins det faktisk mange muligheter for å fryse meg ut og kaste meg på dør, og sannsynligvis fortjener jeg det også. Og jeg har opplevd det. Jeg har opplevd å bli fryst ut og forkastet ved at mine handlinger ikke målte opp til hvordan jeg egentlig skulle være. Det gjorde vondt. Og sånn ønsker ikke jeg at noen andre skal ha det noen gang.


Leserinnlegg:

Karianne (17): «Det handle ikke lenger om oss eleva eller helsa vårres, det handle mer om å få ned fraværsprosenten»

- Æ vart skikkelig oppgitt over at det arket som sto at æ va syk på, kosta så my som 317 kr. Og for mæ som student og hybelboer vart det altfor dyrt.


For er ikke tilgivelse noe som ligner på kjærlighet og toleranse? Det er vel nettopp det det faktisk er, er det ikke det? Noe som ligner på det å velge å se bort i fra de dårligere sidene til den som sårer deg og heller tenke det beste om personen - tenke at han eller hun faktisk er bedre enn som så, og at handlingene ikke definerer dem. Kanskje er de slitne, sinte, redde, såra. Det kan være så mye som kan påvirke hvordan vi behandler de rundt oss og mye som vil påvirke våre handlinger og reaksjoner når vi møter verden.

Så når jeg da blir såra, fornærma, krenka eller irritert - enten av noen jeg kjenner eller av tilfeldige mennesker der ute som behandler meg dårligere enn jeg føler at jeg fortjener - så er det jo egentlig en ypperlig mulighet for meg til å se forbi meg selv og min egen stolthet, og faktisk velge å tenke at:

Det mennesket der- det mennesket trenger tålmodighet. Det mennesket trenger kjærlighet. Det mennesket trenger at jeg velger (ja, det er faktisk et valg, for følelsene vil antakeligvis stritte i mot) at jeg fokuserer og peker ut det gode i ham eller henne, og lar disse sannhetene få mer plass enn det vedkommende har gjort eller gjør i mot meg som sårer.

Hvordan ønsker egentlig jeg at du skal behandle meg i lignende situasjon der rollene blir bytta om, og jeg er den som sårer? Gir du nåde eller snur du ryggen til?

«Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest.»

Innlegget ble opprinnelig publisert på innleggsforfatterens blogg.



Debatt:

«Den norske skolen har i en årrekke sviktet elever med lese- og skrivevansker»

- Tidlig innsats vil kunne skape verdens beste skole, skriver Marie Husby Valland i dette innlegget.