Pokémonfeberen har inntatt verden igjen, og Trondheim er intet unntak. Selv om majoriteten av spillerne har kjennskap til 90-tallsfenomenet, er ikke det nødvendigvis tilfellet for alle. Det holder at det er særdeles gøyalt, og at det ironisk nok er svært sosialt på tross av at vi har mobilen fremme til enhver tid.

Pokémon Go har mottatt både kritikk og hyllest. Det er mange som ikke forstår seg på hvorfor selv fullt voksne mennesker flyr rundt og fanger virtuelle dyr med rare navn. Selv tenker jeg å tilføye til sistnevnte kategori: vi som hyller spillet for hva det er, og hva det har klart å skape.

Følg trd.by på Facebook

Samhørighet til egen generasjon

For min del har det klart å skape en følelse av samhørighet til min egen generasjon som jeg ikke har opplevd på en god stund. Det har seg nemlig slik at jeg er preget av angst samtidig som jeg er rammet av moderat ME (kronisk utmattelsessyndrom).

Dette fører jo med seg sine begrensninger på en livssituasjon som aller helst skulle vært preget av enten studier eller fulltidsjobb. Noe som har betydd mangel på sosiale erfaringer og mestringsfølelse i denne perioden hvor jeg har vært såpass syk, som igjen har vært svært vanskelig for meg - og som selvsagt har påvirket mentaliteten.

I skrivende stund ligger jeg fremdeles i sengen, mørbanket i muskulaturen etter gårsdagens jakt. Psyken svever en plass oppunder taket over følelsen av å være inkludert i noe igjen.

Vi er mange i samme båt på jakt etter Pokémon. Det er mange som har opplevd at terskelen har senket seg for å tørre å utfordre seg selv sosialt, snakke med fremmede, delta i sosiale grupper, eller ganske enkelt til å ha en mer aktiv hverdag slik at kropp og sinn kan ha det bedre.

Jeg har dessverre ikke en slik «powerbank» for kroppen, så den må hvile store deler av dagen. Men når jeg først kommer meg ut, enten i sosialt samvær eller alene, så gjør Pokémon Go det merkbart lettere.

Økt livsglede

De siste dagene har jeg merket en økt livsglede, jeg har blottet tennene vesentlig oftere (ikke for å hisse på meg andre pokémontrenere, men for å vise noe så enkelt som ren glede), og jeg merker en økt selvtillit rundt egen kropp da jeg ikke lenger ser på den som fullstendig ubrukelig.

Jeg har samlet Pokémon og fregner, dog jeg mistenker at det er flest av sistnevnte, og jeg har tørket støv av sosiale relasjoner jeg har nedprioritert altfor lenge på grunn av min dårlige helse.

foto
Foto: Privat

Når folk velger å kritisere spillet, så tenker jeg det må være fordi de er såpass heldige at de ikke forstår eller ser behovet av et slikt spill i hverdagen. At de ikke trenger det, at det er en tidstyv for dem som allerede er i tidsklemma.

Det er for øvrig helt greit, men husk på oss som trengte og fremdeles trenger dette lille sparket bak for å tørre å del i verden igjen.

Enten det er snakk om kronisk sykdom, angst eller annen problematikk, så er det mange av oss som har kjent på at noe så enkelt som en underholdende app på en smarttelefon kan hjelpe særdeles mye. Bare tenk på hva vi kan klare neste gang.

- Jeg måtte ut av senga i dag, det var en Pokémon utenfor huset

Motivasjon

De fleste av oss er klar over at Pokémon Go ikke har kommet for å bli, men kanskje dette var motivasjonen mange av oss trengte for å få det bedre med oss selv - både sosialt og helsemessig?

For de av oss som sliter med angst og/eller sosiale vanskeligheter så blir det kanskje lettere å møte blikket til andre i det offentlige rom - det blir lettere å relatere til andre mennesker, på en måte som kanskje var for vanskelig før. Og for de av oss med fysiske plager blir det kanskje lettere å bevege seg, da man har en gulrot (eller razz berry) hengende foran seg, som gjør at prisen man må betale i etterkant er mer verdt det enn tidligere. Kanskje spillet ikke er så dumt likevel.

Jeg setter iallfall pris på at jeg både er i stand til å være mer ute, og på at jeg har klart å fange Bulbasaur. Det virker kanskje ikke så stort, men med begrensninger får man økt glede for de små tingene, og det gjelder også små Pokémon.

Gotta catch'em all.

Har du noe på hjertet? Del det med oss, da vel: trd.by@adresseavisen.no