Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Har du «valgt» å bli ufør, har du valgt bort livet. Da har du ikke lov til å leve, skriver Sandra Gundersen.   Foto: Privat

BLOGG:

«Det ser ut til at folk tror at det å være ufør er ensbetydende med å være lat. At vi bare koser oss hjemme hver dag fordi vi ikke gidder å jobbe»

Livsstil
- Det trollet som er størst i 2016, er det store stygge nettrollet. Det som vanker rundt på forum og i kommentarfelt, skriver Sandra Gundersen i dette innlegget.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Sandra Gundersen.

Jeg fikk innvilget uføretrygd i februar. Jeg har utsatt å søke i flere år, fordi jeg tenkte at det fortsatt var en mulighet for at jeg kunne bli frisk nok til å begynne å jobbe, men i fjor ble det bestemt at det var tid for å søke.

Formen hadde begynt å stabilisere seg, og vi så at slik som den er nå, kommer den sannsynligvis til å være i noen år fremover.

Følg trd.by på Facebook

Bekreftelse på at jeg er syk

Gode perioder som kan vare en stund om jeg ikke sliter meg ut. Ufør betyr at jeg kan ha et godt liv flere måneder av gangen, ut i jobb betyr at jeg kan klare å holde hodet over vannet i 1-2 uker, før jeg i lange perioder blir for syk til å klare å leve i det hele tatt. Jeg trodde jeg kom til å føle en enorm lettelse, men reaksjonen min var annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg føler på en slags sorg.

Selvsagt er jeg lettet over å kunne senke skuldrene og fokusere på å bli frisk, men samtidig så føler jeg at det nå er bekreftet at jeg virkelig er syk. Ufør liksom. Men det som plager meg mest, er skammen. Fordommene vi møter i samfunnet. Jeg tror aksepten er større nå enn den var før, men fordommene er mye mer synlig i dag.

«Jeg er et av de menneskene mange ser på som Nav-snyltere»

«Det store stygge nettrollet»

Før var det bygdetrollet som var problemet, de sure gamle kjerringene som skravlet bak ryggen på folk. De finnes fremdeles, men det trollet som er størst i 2016, er det store stygge nettrollet. Det som vanker rundt på forum og i kommentarfelt. Det ser ut til at folk tror at det å være ufør er ensbetydende med å være lat. At vi bare koser oss hjemme hver dag fordi vi ikke gidder å jobbe.

Ferie kan vi bare glemme å reise på, for ferie er noe man har når man jobber. Gidder du ikke å jobbe, så kan du ærlig talt ikke gidde å reise bort heller. Barn har vi i alle fall ikke lov til å ha. Å få barn er jo ingen menneskerett, og en person som er psykisk syk kommer uansett til å bli en dårlig mor. Her snakker vi omsorgssvikt og hele pakka.

LES OGSÅ: Flere unge uføre enn noensinne før

Ikke lov til å leve

Har du «valgt» å bli ufør, har du valgt bort livet. Da har du ikke lov til å leve. Enten jobber du, eller så holder du deg hjemme. I skjul. Det er en sorgprosess å akseptere at jeg er blitt ufør, men det som gir meg trøst er at jeg vet det ikke er for alltid.

Jeg nekter å være ufør resten av livet. Jeg nekter å gi opp drømmene mine. Jeg har ambisjoner for livet, og de innebærer ikke å sitte inne og råtne. Nettrollet tror ikke det går an å både være ufør og ha ambisjoner for livet, men det er ikke sånn det fungerer.

Det er ambisjonene mine som driver meg fremover. Det er de som gjør at jeg skal bruke tiden min på å bli frisk nå. Hadde jeg ikke hatt ambisjoner, kunne jeg like så godt brukt tiden på å jobbe i en uke eller to, så vært sykemeldt i et par måneder, før jeg hadde jobbet i et par uker igjen, og så vært sykemeldt, helt til jeg hadde blitt så utslitt at jeg hadde tatt livet mitt.

LES OGSÅ: Kraftig fall i sysselsetting blant unge

Drømmer om a4-liv

Først «levd» et liv helt blottet for livskvalitet uten å ha overskudd til å ha kontakt med venner og familie, og deretter endt opp med å dø fordi jeg ikke hadde taklet det mer. Drømmen min er å kunne gjøre det mange andre tar for gitt.

Leve et a4-liv som består av jobb, kjøring og henting i barnehage, lage middag, gjøre husarbeid og stresse for å hverdagskabalen til å gå opp fordi jeg har så mye nyttig å gjøre. Reise på ferie, sånn type ferie bare folk som jobber kan ha, og generelt leve et så normalt liv som mulig. Tjene mine egne penger, og betale skatt så andre mennesker som trenger det kan få den hjelpen jeg har fått.

Det er drømmen min, ikke å ligge hjemme resten av livet og motta penger fra NAV.