Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Artikkelforfatteren, Sarah Husby, er bekymret for utviklingen av stadig mer hets på internett. 
        
            (Foto: PRIVAT)

Artikkelforfatteren, Sarah Husby, er bekymret for utviklingen av stadig mer hets på internett.  Foto: PRIVAT

Kronikk:

- Det harseleres, trakasseres og mobbes

Nyheter
KRONIKK: Å gjøre feil kan skje den beste, hevdes det raust. Om du skulle være så uheldig å tråkke feil, er likevel reaksjonen ofte alt annet enn raus – på Internett.

Eksemplene er mange. Vår Staude, som klønet seg gjennom et intervju med R&B-artisten Arshad Maimouni og «Fotballfrue» Caroline Berg.


Eriksens ukritiske reklame for «99,9 % sikker prevensjon», for eksempel. Og la oss heller ikke glemme Marte Krogh, som for en tid tilbake ble feilsitert på at norske kvinner måtte «ta seg sammen og trene mer».


Netthets, mobbing og heksejakt er tematikk jeg i flere år har vært opptatt av. I det siste har det tatt helt av, med DN-journalist Daniel Butenschøns sitatjuks som det ferskeste eksempelet.

«Det er klart at når man heter DANIEL DIETRICH GUSS BUTENSCØN, så er det lettere enn for andre», «Send plagiatjournalisten til Guantánamo og la en av de innsatte skrive en frittstående artikkel om ham», «Butenschøn as. Er det mulig å være frekk?? He's done! #douchbag». Mobben har for lengst kastet seg over DN-journalisten i sosiale medier, og det ser ikke ut til at drittstormen stilner med det første.

Systematisk plagiering er uakseptabelt, og skal selvfølgelig ikke gjemmes bort. De massive reaksjonene i etterkant overgår likevel journalistens tankeløse handlinger.


Jeg har jobbet med og på internett i det som begynner å bli «en stund», og jeg må si at jeg er bekymret over utviklingen. Nei, bekymret er ikke et dekkende ord, jeg er livredd.


Det harseleres, trakasseres og mobbes. Konkrete trusler er ofte ikke mer enn et tastetrykk unna.

Trusler er bare et tastetrykk unna. 

 

Men hvorfor er det sånn at vi slenger oss ukritisk med, bare fordi vi kan? Anonyme er de ikke, de som roper høyest. De fleste kommenterer med fullt navn. Ofte også med bilde. Det må være massesuggesjon. Følelsen av å være med på noe stort, mene noe om noen, uten å være i overhengende fare for selv å bli målt.

Jo da, det er mye tullprat, direkte feil og klønete uttalelser. Media elsker når det skjer. Det er nemlig ikke slik at du, bare fordi du er «kjendis», kan fare med usannheter, brudd på ytringsfriheten og mer eller mindre rasistiske slengkommentarer. Men det betyr ikke at det er fritt frem for drittslenging i kjølvannet av tabbeutsagnet.

Sosiale medier og Internett for øvrig ble juridisk en del av det offentlige rom for fire år siden, noe som betyr at alle som ytrer seg på nett også uttaler seg offentlig.

Og når noen har ytret noe dumt, liker, deler, kommenterer og heier vi fra sidelinjen, bak tastaturet. Om vi egentlig ikke vet så mye om bakgrunnen, spiller ingen rolle. Hoder skal rulle. Heksejakten er i gang.


Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland i 1936. I 2015, snart 100 år etter, går vi foran som forbilder for våre barn (jeg har foreløpig ingen, men tør ikke tenke på hvordan nettverden ser ut den dagen jeg er i en annen situasjon). Vi sparker dem som ligger nede, og glemmer at også de har barn. Barn, foreldre, kjærester og venner, som mest sannsynlig er villige til å gjøre hva som helst for at deres kjære skal slippe. Han eller hun dummet seg ut, men alle kan gjøre feil… Det kan skje den beste?

Mer enn 17000 barn melder at de mobbes, og vi rister på hodene. Rystet. Hallo!? Vi regelrett lærer bort mobbingens A-B-C. På Facebook, i kommentarfelt og der det måtte falle oss inn.

Mobbing læres bort via Facebook.  Foto: © Dado Ruvic / Reuters

 

På bakgrunn av Marte Krogh-hetsen skrev Anita Krohn Traaseth, også kjent som bloggeren tinteguri, et blogginnlegg om (blant annet) folkeskikk og jantelov. I innlegget ga hun leserne to enkle råd, til bruk før de ukritisk blir med på heksejakten:

Ville jeg selv ha likt å bli omtalt og snakket om på den måten?

Har jeg nok informasjon om saken til å være så skråsikker?

To råd. Så enkelt, men likevel så fjernt fra dagens situasjon. Vi er skråsikre, og vi oppfører oss som troll. Det finnes til og med et eget ord for slike: nettroll. Begrepet «troll» er brukt om kjipe folk på nett siden 80-tallet, men i Norge har vi fått nettrollene tettere og tettere innpå oss i løpet av det siste tiåret.


Det finnes de som har fått livet ødelagt, i alle fall for en periode, av netthets. Et eksempel fra noen år tilbake, som nylig også var tema i en VG-kommentar, er PR-kvinnen Justine Sacco.

Hun tvitret «Going to Africa. Hope I don’t get AIDS. Just kidding. I’m white!» på en jobbreise fra New York til Cape Town. Det skulle hun aldri ha gjort. Usmakelig, ja. Utilgivelig?

Vitsen var ment som nettopp det, en vits. Ironi og sarkasme når ikke nødvendigvis gjennom skjermen, og innen Sacco landet i Cape Town hadde vitsen spredd seg på nett. #justinesacco-gate var et faktum.

Sacco mistet jobben. Hun mistet også seg selv, har hun uttalt.


Alle gjør feil, er det noe som heter. Det kan skje den beste, hevdes det raust. Det spørs om Vår Staude, Justine Sacco og Daniel Butenschøn er enig i akkurat det. Jeg drister meg til å komme med en aldri så liten oppfordring, sånn helt på tampen: Oppfør deg! Og ikke tål så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.


LES OGSÅ:  Facebook ser hva du liker