Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

Torstein Vabo og Omar Deo Alhamza før avreise til Chios.
            (Foto: Lena Rustan Fidjestad, KRSBY)

Torstein Vabo og Omar Deo Alhamza før avreise til Chios.Foto: Lena Rustan Fidjestad, KRSBY

- 800 flyktninger deler 10 toaletter, halvparten av dem er tette

Nyheter
Nyetablert ungdomsorganisasjon reiste til Chios i Hellas for å hjelpe flyktninger. Nå har de innført flyktningproblematikken som en del av et fag på NTNU i 2018.

Med varme klær i bagasjen, som jakker og ulltøy, og et ønske om å bidra med hjelp, dro ungdommene i den nyoppstartede organisasjonen Ungdom for flyktninger ned til Chios i Hellas den 5. januar. Gjennom kronerulling i forkant samlet de inn rundt 20.000 kroner til arbeidet.

– Det startet med at meg og min medstudent Amalie (Holt journ. ref.) snakket om at vi hadde lyst til å jobbe i flyktningleir under en middag i høst. Derifra ballet det på seg, og vi bestemte oss for å gjøre mer. Blant annet startet vi organisasjonen, og har fått innført flyktningproblematikken som en del av et fag på NTNU i 2018, fortalte Torstein Vabo, som er fra Kristiansand, til KRSby et par dager før avreise.

Faget blir en del av et emne på mastergradnivå.

Vabo går på entreprenørskolen, og har studert til å bli sivilingeniør i nanoteknologi ved Trondheims-universitetet. Nå er han en av grunnleggerne av den nystiftede foreningen som ønsker å øke interessen for flyktningeproblematikken blant studenter og ungdom. De har blitt en gjeng som ønsker å jobbe med dette både i Norge og i Hellas.

Vanskelige forhold

– Livsgnisten blir sakte, men sikkert, kvalt i Souda flyktningeleir. Slik beskriver Torstein Vabo forholdene i leiren.

– 800 flyktninger deler 10 toaletter, halvparten av dem er tette av avføring og det ligger dritt på gulvet, forteller han.

Med rundt null grader i lufta, og regn og snø, er det ikke behagelige forhold for mennesker på flukt. Den nye organisasjonen skildrer flyktningenes hverdag som et kjedsommelig liv.

– Flyktninger står én time i matkø tre ganger daglig, i regn, snø, kjedsomhet og håpløshet, forteller sørlendingen. Noen av flyktningene har vært i leiren i opptil ni måneder.

Nedre aldersgrense for Dråpen i havet

Siden organisasjonen Dråpen i havet, som bidrar med frivillighet flere steder i Hellas har satt en nedre aldersgrense på 25 år for å bli medlem av organisasjonen, har ungdommene tatt arbeidet i egne hender.

Flere av medlemmene er nemlig yngre enn det som kreves. De får likevel være med i regi av Dråpen i havet til Hellas, etter møte med dem.

– Flere faktorer har ført til aldersgrensen. Det er en totalvurdering som er gjort ut fra ansvaret som ligger i å jobbe med mennesker på flukt, og på grunn av reaksjonene man kan få når man kommer tilbake, begrunner generalsekretær i Dråpen i havet, Trude Jacobsen.

Omar Deo Alhamza fra Kristiansand, som selv flyktet fra Syria, kom i kontakt med Amalie gjennom arbeidsprosjektet Give a job, som retter seg mot flyktninger. Han bestemte seg også for å bli med på turen.

Amalie Holt arbeider i leiren. På Facebook-siden organisasjonen at forholdene ikke finnes sanitære, og grønnsakene blir kuttet opp med en slu spikkekniv på en gammel bordtennisracket. Foto: Ungdom for flyktningerFoto: Ungdom for flyktninger

 

– Det var ingenting der

Han har tidligere vært tilbake for å hjelpe, da i Lesvos, som KRSby har skrevet sak om. Området de befinner seg i nå, er stedet hvor han selv ankom som flyktning i 2014. Da var forholdene helt annerledes.

– Jeg var der i fem dager. Det var ingenting der – bare sand. Vi hadde verken telt å sove i, eller noen som tok oss imot. Jeg ble solbrent av å sove ute i sola, med redningsvesten som hodepute, forteller han om sine egne erfaringer.

Den økonomiske situasjonen var annerledes for datidens flyktninger. De kunne kjøpe det de trengte i Hellas, og ta inn på hotell sammen om det var stort behov for å dusje og sove noen dyrebare timer. Ellers måtte de planlegge dusjtidene sine i leirene omtrent en uke i forveien.

På grunn av endringer i valutakursen, er syriske penger nå lite verdt i greske forretninger. Da Omar ankom landet var det også sommer, i motsetning til den kalde vinteren som nå preger landet.

«Det regner og og det regner. Og det regner. Sykdommene herjer. Alle er våte og kalde. Nå går det mot minusgrader.», skriver organisasjonen. Foto: Ungdom for flyktningerFoto: Ungdom for flyktninger

 

FN bekymret for situasjonen i Hellas

Grunnet forholdene i leirene, med kulde og dårlige levevilkår, ber FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) om at flyktninger og migranter som fortsatt befinner seg på greske øyer, raskt flyttes til fastlandet eller andre europeiske land. De er spesielt bekymret for situasjonen på Samos, Chios og Lesvos.

– Behovet for bedre beskyttelse vil bli enda mer akutt denne helgen idet temperaturene på øyene er ventet å falle. Vi er bekymret, sa UNHCRs talsmann Adrian Edwards på en pressekonferanse i Genève fredag forrige uke, ifølge Reuters.

Omar kom seg videre etter 40 dager, mens flyktningene nå risikerer å være i leirene mellom seks og ni måneder, ifølge Omar. Det er først etter å ha blitt registrert som asylsøkere hos greske myndigheter, at personer blir flyttet til fastlandet.

– De som er i leirene bor i telt på et lite område, med svært begrenset tilgang til dusj, og mulighet til å vaske klærne sine. Særlig nå som det er problemer med vannet i Hellas. De kan heller ikke spise når de vil. Mange sliter med mentale og fysiske helseproblemer, beskriver Omar.

«Her står alle i kø for et enkelt brødstykke, juice og et egg. Det blåser og regner rett gjennom presenningen, og enkelte står i kø i opptil 2 timer i bare slippers – uten lue, votter og varmt tøy. «, skriver organisasjonen. Foto: Ungdom for flyktninger

 

Drives av å kunne gi håp

Siden han kan språket, henvender flyktningene seg ofte til ham for å fortelle om hva de har vært gjennom, eller har spørsmål om ferden videre. Mange lurer på hvor de bør dra, forteller den tidligere flyktningen.

I tillegg til egne minner, blir det derfor mange sterke inntrykk, noe som preget Omars psyke forrige gang han var der.

– Det som driver meg videre er at jeg kan gi dem håp ved å føle på folk sin smerte, fortelle dem det de vil høre, og vise dem at livene deres kan bli bedre igjen. Jeg kan forstå dem, siden jeg selv har vært på samme sted en gang, avslutter Omar.