Følg trd.by på Snapchat

Følg oss på snap:

Legg oss til ved å peke kameraet ditt på spøkelset vårt, og trykk på skjermen!

- Det er jo ikke noe å grue seg for - egentlig. Likevel gjør jeg nettopp det - gruer meg. På grunn av minnene. De forferdelige minnene. I år er intet unntak, skriver Jan Inge Furuseth.
(Foto: Privat)

- Det er jo ikke noe å grue seg for - egentlig. Likevel gjør jeg nettopp det - gruer meg. På grunn av minnene. De forferdelige minnene. I år er intet unntak, skriver Jan Inge Furuseth. Foto: Privat

LESERINNLEGG:

«Hva skal jeg gjøre for å ikke grue meg til julaften?»

Livsstil
«Nå er det ikke lenge før vi skal pine oss gjennom "Tre nøtter til Askepott", finne mandelen i grøten, åpne pakkene, fordøye ribba og nyte akevitten sammen med familien. Koselig, ikke sant? Jeg gruer meg», skriver Jan Inge Furuseth (25) i dette leserinnlegget.

Dette innlegget ble først publisert på Jan Inge sin blogg. Vi har gjengitt det i sin helhet med tillatelse fra han.

Nei, det er ikke på grunn av familien. Nei, jeg misliker ikke ribbe heller. Det er på grunn av denne angsten. Selvfølgelig. I år har jeg slitt med angst i ni år, og på disse ni årene har jeg opplevd litt av hvert - blant annet dårlige julefeiringer. Dårlig i den forstand at angsten har tatt overhånd. Jeg blir redd bare av å tenke på det.

Følg trd.by på Facebook

Jeg var helt ødelagt

På alle de ni julaftene jeg har feiret siden 2007, har jeg slitt med angsten på en eller annen måte. Spesielt de første årene. De ble rett og slett feiret på gutterommet - alene. Jeg spiste julematen på rommet - alene. Pakket opp gavene - alene.

Alt jeg hadde var P4 på radioen og Playstation. Jeg klarte rett og slett ikke å sitte sammen med resten av familien. Det ble for mye. Det ble for tungt. Det ble for vanskelig.

Spesielt ille var det i 2010 eller noe sånt. Da var det tjukt av folk her. Mamma, pappa, onkel, mellomstebror, eldstebror med dame og deres to barn. Dette er et av de verste minnene jeg har i mitt 25 år lange liv.

Jeg var helt ødelagt. Jeg lå på rommet mitt hele dagen. Jeg var livredd. Full av angst. Jeg klarte ikke å snakke med dem engang. Da jeg skulle på do, måtte jeg løpe for å komme meg tilbake til rommet. Jeg var så ødelagt. Jeg kunne ikke ha lyset på heller. Til å med det ble for mye.

Lena (25) og familien feirer jul en dag for tidlig

Redd for å oppleve det igjen

Så ille har det ikke hvert hver gang, heldigvis. Men disse minnene har brent seg fast, og hver gang julaften nærmer seg, kommer de frem igjen. Tankene, følelsen, opplevelsen. Det er jævlig.

Men hva er det egentlig å grue seg for? Det er strengt tatt en helt vanlig dag - bortsett fra ribba, pakkene og den jævla akevitten. Sistnevnte må være satans verk, men det er en helt annen sak. Uansett, det er jo ikke noe å grue seg for - egentlig. Likevel gjør jeg nettopp det - gruer meg. På grunn av minnene. De forferdelige minnene. I år er intet unntak.

- Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre for å ikke grue meg til julaften? Jeg vet ikke. Jeg aner rett og slett ikke, skriver Jan Inge. Foto: Privat

 

Jeg er redd for å oppleve det igjen. Redd for å måtte spise ribba alene på rommet mitt. Redd for å ligge under dyna full av angst. Innerst inne vet jeg at det er svært usannsynlig at jeg opplever en slik julaften igjen i år.

Sammenligner vi hvordan jeg generelt hadde det i 2007 med hvordan jeg har det nå, er det som en helt annen verden. Selv om jeg ikke vil si at jeg er lykkelig, er jeg definitivt mer lykkelig enn i 2007. Men jeg gruer meg, uansett.

Føler du deg ensom? Her kan du få hjelp

Mange har det mye verre enn meg

Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre for å ikke grue meg til julaften? Jeg vet ikke. Jeg aner rett og slett ikke. Har du noen forslag, fyr løs.

Samtidig vet jeg at mange har det mye verre enn meg. Mennesker som har mistet noen de er glad i. Mennesker som har skilte foreldre. Mennesker som er dødssyke. Egentlig har jeg ingenting å klage på.

Jeg har en god familie og trygge omgivelser. Jeg har ikke kreft, ei heller har noen av mine nærmeste det. Egentlig burde jeg vært takknemlig og lykkelig, sammenlignet med andre mennesker her i landet og verden generelt. I bunn og grunn er jeg en «sutterpeis», som vi sier her i Trøndelag. Men jeg må bare få det ut.

LES OGSÅ: Marianne (23) begynte å planlegge jula i juni